Dikken Zwilgmeyer | |||
---|---|---|---|
Født | 20. sep. 1853 Trondheim | ||
Død | 28. feb. 1913 (59 år) Kongsberg | ||
Beskjeftigelse | Skribent, barnebokforfatter | ||
Far | Peter Gustav Zwilgmeyer | ||
Søsken | Ludvig Daae Zwilgmeyer | ||
Nasjonalitet | Norge[1] | ||
Gravlagt | Vår Frelsers gravlund | ||
Barbara Hendrikke Wind Daae Zwilgmeyer, best kjent som Dikken Zwilgmeyer, (født 20. september 1853 i Trondhjem, død 28. februar 1913)[2] var en norsk maler og barnebokforfatter, kjent for de delvis selvbiografiske Inger Johanne-bøkene, der Risør er kulisse. Hun gikk på malerskole.
Hun var født i Trondhjem, flyttet til Risør da hennes far, Peter Gustav Zwilgmeyer ble beordret dit som byfogd, i mai 1861.[3] Som voksen flyttet hun til Kristiania. De siste årene av livet bodde hun på Kongsberg.[4] Hun var søster til Ludvig Daae Zwilgmeyer (1855–1910) og Ludvig Daae (1829–1893) var hennes onkel.
Zwilgmeyer er kjent for sine fortellinger for barn, men skrev også bøker for et voksent publikum. Hun slo gjennom med boken Vi børn i 1890. Hun var blant de første forfatterne som skildre miljø og en hverdag norske barn kunne kjenne seg igjen i[4], og var en av de viktigste forfatterne i norsk gullalder for barne- og ungdomslitteratur sammen med blant andre Barbra Ring.
Hennes bøker for voksne ble derimot ikke tatt godt i mot av datidens anmeldere. Disse var samfunnskritiske og tok blant annet for seg ugifte kvinners kår i samfunnet.[4] Novellesamlingen Som kvinder er (1895) er gjenutgitt flere ganger, og har i ettertid blitt anerkjent som en viktig del av norsk litteraturhistorie.
Dikken Zwilgmeyer publiserte også flere fortellinger i tidsskriftene Illustreret Tidende og Nyt tidsskrift.[2]
En statue av Zwilgmeyer står på utsiden av kulturhuset i Risør, Risørhuset. Der er også begge kinosalene oppkalt etter forfatteren. Hennes barndomshjem Bakken står fremdeles.