Mandlar eller tonsillar er samlingar av lymfatisk vev som ligg øvst i nasesvelget.[1] Mandlane inngår i ei ringforma innretning av lymfatisk vev kjent som Waldeyers ring, som omfattar svelgmandelen, to tonsilla tubaria, to ganemandlar og to tungemandlar.
I daglegtale plar ein å bruke mandlar når ein snakkar om ganemandlane. Ganemandlane er store samlingar av lymfatisk vev på begge sidene bakerst i svelget. Ganemandlane og svelgmandelen er samansett av lymfocyttisk epitelvev og ligg i nærleiken av munnsvelget og nasesvelget.
Når ein fjernar mandlane er det i hovudsak ganemandlane som blir fjerna, men hjå barn er det vanleg å samstundes fjerne svelgmandelen.
Det finst fire slag av mandlar hjå menneske.
Type | Epitelvev | Kapsel | Krypter | Område |
---|---|---|---|---|
Svelgmandel (òg kalla «adenoide vegetasjonar», «falske mandlar», «adenoidar»[notat 1]) eller «barnepolyppar» |
Einlaga sylindrisk epitel med flimmerhår (respiratorisk epitel) | Ufullstendig innkapsla | Nei | Taket av svelget |
Tonsilla tubaria | Einlaga sylindrisk epitel med flimmerhår (respiratorisk epitel) | Taket av svelget | ||
Ganemandlar («ekte mandlar») |
Ikkje-keratinisert fleirlaga plateepitel | Ufullstendig innkapsla | Lange, forgreina[2] | Langs sidene av munnsvelget mellom ganebogane (arcus palatoglossus og arcus palatopharyngeus |
Tungemandlar | Ikkje-keratinisert fleirlaga plateepitel | Ufullstendig innkapsla | Lange, Uforgreina[2] | Bak sulcus terminalis linguae |
Mandlane plar å vere størst kring puberteten, men vil gradvis atrofiere i laupet av livet. Dei er likevel størst hjå små barn med omsyn til tverrmålet i svelget.
Desse immunkompetente veva er immunsystemet si fyrste forsvarlinje mot svelgd eller innanda patogen. Dei grunnleggjande immunologiske rollene er likevel ikkje forstått.[3][4] Éin teori gjer framlegg om at mandelkryptene og tonsillolittane kan fungere som kulturområder der bakteriar og virus kan vekse, i liksap med ei petriskål, slik at immunsystemet får tid til å danne spesifikke antistoff før dei infiserar organismen, og/eller for å danne nyttige metabolittar.
Nylig forsking har gjeve prov for at mandlane dannar T-celler på ein liknande, men ikkje heilt lik måte som briset gjer.[5]
Mandlane kan verta svolne (adenotonsillær hyperplasi) eller betente (tonsillitt), og kan trenge kirurgisk fjerning (tonsillektomi). Tonsillektomi kan vere ei naudsynleg åtgjerd viss dei tettar luftvegane eller forstyrrar normal svelging, eller viss personen ofte har halsbetennelse. Litteraturen har skildra ulike patogenetiske mekanismar ved tonsillær hypertrofi,[6] og dei ulike typane kan svare ulikt på identisk terapi. Asymmetriske mandlar hjå eldre pasientar kan tyde på virusinfeksjon i mandlane, eller svulstar som til dømes lymfom eller plateepitelkreft.
Halsbetennelse er ein tilstand der mandlane er betente (såre og svolne). Den vanlegaste behandlinga er med ikkje-steroide antiinflammatoriske lækjemiddel som ibuprofen. Ved bakteriell infeksjon brukar ein antibiotika som til dømes amoksicillin og azitromycin. Alvorleg og residiverande halsbetennelse blir ofte behandla med tonsillektomi.[7][8]
Ein tonsillolitt (mandelstein) er materiale som samlar seg på mandelen. Dei kan verte på størrelse med eit peparkorn og er kremaktige eller kvite på farge. Hovudstoffet i tonsillolittar er kalsium, men dei kan òg få ei vond lukt som mellom anna skuldast hydrogensulfid, metylmerkaptan og andre kjemikaliar.
Svolne mandlar kan ha innverknad på talen slik at den blir hypernasal og lyder av velofaryngeal insuffisiens (når rommet i munnen ikkje er skikkeleg fråskild frå luftrommet i nasa).[9] Mandelstorleik kan ha større innverknad med omsyn på øvre luftvegsobstruksjon hjå overvektige barn enn hjå barn av gjennomsnittleg vekt.[10]
|access-date=
requires |url=
(hjelp)