Verners lov, formulert av Karl Verner i 1875, beskriver en historisk lydforskyvning i urgermansk språk: Når de ustemte konsonantene *f, *þ, *s og *χ umiddlerbart fulgte en trykksvak stavelse i samme ord, ble de til de tilsvarende stemte konsonantene *b, *d, *z og *g.
Da Grimms lov ble oppdaget, ble det observert en merkelig uregelmessighet. De indoeuropeiske ustemte lukkelydene *p, *t og *k skulle etter Grimms lov ha blitt til urgermansk *f, *þ (dental frikativ) og *χ (velar frikativ). Det syntes imidlertid å forekomme en lang rekke ord, hvor latin, gresk, sanskrit, baltisk og slavisk garanterte indoeuropeisk *p, *t eller *k, men de germanske språkene likevel hadde en stemt frikativ (*b, *đ eller *g).
Karl Verner observerte at de tilsynelatende uventede stemte frikativene bare forekom hvor de ikke sto i begynnelsen av ordet, og hvor vokalen foran dem var trykklett i indoeuropeisk. Dette er altså Verners lov: indoeuropeisk *p, *t, *k, *s, som regelmessig skulle utvikle seg til ustemt f, þ, k, s, blir i stedet til stemt b, d, g, z hvis den forutgående vokalen ikke var trykksterk i indoeuropeisk.