Tingenes internett, også kjent under det engelske begrepet internet of things (IoT), er nettverket av identifiserbare gjenstander som er utstyrt med elektronikk, programvare, sensorer, aktuatorer og nettverk som gjør gjenstandene i stand til å koble seg til hverandre og utveksle data.[1]
Det er anslag på at 200 milliarder enheter blir koblet i nær fremtid.[2]
Begrepet ble først populært gjennom Auto-ID Centeret og relaterte markedsanalyseutgivelser.[3] Uttrykket Internet of Things ble første gang anvendt av Kevin Ashton i 1999.[4]
Radiofrekvensidentifikasjon (RFID) blir ofte sett som en forutsetning for tingenes internett. Hvis alle objekter og mennesker til daglig var utstyrt med radiomerker kunne de identifiseres og lageropptelles av datamaskiner.[5][6] Unik identifikasjon av ting kan dog også oppnås med andre midler, som for eksempel strekkoder eller matrix-koder (for eksempel QR-kode).
Datasikkerheten rundt tingenes internett har blitt kritisert, blant annet grunnet utilstrekkelig sikkerhetsnivå av krypteringer og for lett nettadgang.
Komponentene blir ytterst sjeldent oppdatert for sårbarheter, hvis det i det hele tatt er mulig å få sikkerhetspatchet firmware til dem, og dette inkluderer eksempelvis utstyr som profesjonelle nettilkoblede overvåkningskameraer, DSL-modemer, hjemmeroutere, kjøleskap, toaletter, smart-TV, smarthøyttalere, bygningsautomatikk, industriautomatikk, videoopptakere.[7][8][9][10][11][12][13][14][15][16][17][18] En mulig forklaring på dette er at det er lite økonomisk insentiv for å fortsette å vedlikeholde programvare til gamle produkter etter at de har blitt solgt.
Det har vært noen forslag til hvordan sikkerheten i slikt utstyr kan forbedres. Ifølge Fraunhofer-Gesellschaft er ett slikt forslag Trusted Platform Module[19] med rett test-firmware.[klargjør]