Theobald von Bethmann Hollweg
Født29. nov. 1856[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hohenfinow (Provinsen Brandenburg, Kongeriket Preussen)[5]
Død1. jan. 1921Rediger på Wikidata (64 år)
Hohenfinow (Fristaten Preussen, Weimarrepublikken)[6]
BeskjeftigelsePolitiker, jurist Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Riksdagen i Det tyske keiserrike
  • Imperial chancellor (1909–1917) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversité de Strasbourg
Landesschule Pforta
FarFelix von Bethmann Hollweg
Partipartiløs
NasjonalitetTyskland
GravlagtHohenfinow
UtmerkelserAndreasordenen
Storkorsridder av Royal Victorian Order
Elefantordenen
Honorary citizen of Potsdam
Signatur
Theobald von Bethmann Hollwegs signatur
Theobald von Bethmann Hollweg på Commons

Theobald von Bethmann Hollweg (født 29. november 1856 i Hohenfinow i provinsen Brandenburg i Preussen, død 1. januar 1921) var en tysk politiker. Han var Tysklands kansler fra 1909 til 1917, og dermed store deler av første verdenskrig. Etter press mot keiser Vilhelm II, av Ludendorff og Hindendburg, gikk Bethmann Hollweg av sommeren 1917.

Liv og virke

Bakgrunn

Bethmann Hollweg var sønn av den prøyssiske embedsmann Felix von Bethmann Hollweg. Bestefaren var August von Bethmann Hollweg, som hadde vært en fremtredende jurist, rektor for Humboldtuniversitetet i Berlin og prøyssisk kulturminister. Oldefar var Johann Jakob Hollweg, som hadde giftet seg med en datter av den velstående kristne frankfurterske bankierfamilien Bethmann, som hadde grunnlagt sitt bankforetak i 1748.[7]

Cosima Wagner var en slektning på von Bethmann-siden. Hans mor, Isabella de Rougemont, var fransktalende sveitsisk.

Utdannelse og tidlig karriere

Han ble utdannet på kostskolen Schulpforta og ved universitetene i Strassburg, Leipzig og Berlin.

I 1882 gikk han inn i det prøyssiske embedsverk. Han steg i gradene og ble president for provinsen Brandenburg i 1899. Samme år giftet han seg med Martha von Pfuel, niese til Ernst von Pfuel, Preussens statsminister. Fra 1905 til 1907 var Bethmann Hollweg Preussens innenriksminister, og deretter keiserlig statssekretær for det innenrikske fra 1907 til 1909.

Tysklands kansler

Da kansler fyrst Bernhard von Bülow gikk av i 1909 ble Bethmann Hollweg 14. juli 1909 utnevnt som hans etterfølger.[8][9]

Utenriks var Bethmann tilhenger av en detentepolitikk med Storbritannia, og han håpet å komme til noen slags avtale som kunne stanse landenes pengeødslende våpenkappløp til sjøs. Han mislyktes imidlertid, hovedsakelig på grunn av motstanden fra den tyske marineministeren Alfred von Tirpitz.

Til tross for de økende spenningene under den andre marokkanske krise i 1911, greide Bethmann i noen grad å bedre forholdet til Storbritannia. I samarbeid med den britiske utenriksminister Sir Edward Grey klarte Bethmann å minke spenningen etter Balkankrisene fra 1912-1913, og han fikk igjennom traktater om deling av de portugisiske kolonier og om Bagdadjernbanen.

Innenriks lyktes Bethmann også bare delvis. Hans «diagonalpolitikk», som tok sikte på å manøvrere mellom henholdsvis sosialistene og liberalerne på venstresiden og nasjonalistene på høyresiden, oppnådde bare å fremmedgjøre brorparten av det tyske politiske etablissementet.

Under julikrisen

Etter drapet på erkehertug Franz Ferdinand i Sarajevo den 28. juni 1914 sørget Bethmann Hollweg og hans utenriksminister Gottlieb von Jagow for å forsikre Østerrike om Tysklands støtte uansett hva landet foretok seg mot Serbia. Mens Sir Edward Grey foreslo en meglingsvei for å dempe spenningen mellom østerrikerne og Serbia, manipulerte Bethmann Hollweg dette britiske budskap —for å avstyre muligheten for at Østerrike skulle avstå fra å gå til angrep på Serbia—ved å stryke siste setning fra Grays brev, der det het:

«Also, the whole world here is convinced, and I hear from my colleagues that the key to the situation lies in Berlin, and that if Berlin seriously wants peace, it will prevent Vienna from following a foolhardy policy.»[10]

Da det østerriksk-ungarske ultimatum ble presentert for Serbia, avsluttet keiser Wilhelm II sitt sommercruise på det norske Vestlandet og hastet tilbake til Berlin.

When Wilhelm arrived at the Potsdam station late in the evening of July 26, he was met by a pale, agitated, and somewhat fearful Chancellor. Von Bethmann-Hollweg's apprehension stemmed not from the dangers of the looming war, but rather from his fear of the Kaiser's wrath when the extent of his deceptions were revealed. The Kaiser's first words to him were suitably brusque: «How did it all happen?» Rather than attempt to explain, the Chancellor offered his resignation by way of apology. Wilhelm refused to accept it, muttering furiously, «You've made this stew, Now you're going to eat it!»[11]

I de siste dagene av juli 1914 ble det klart for tyskerne at britisk inntreden i en eventuell storkrig var uunngåelig. Bethmann-Hollweg syntes da å bli usikker og innstilt på å stå på bremsene, men Russlands store mobilisering den 31. juli tok begivenhetene kontrollen helt ut av hans hender.

Verdenskrigen

Theobald von Bethmann Hollweg i uniform. Han var aldri soldat, men etter krigsutbruddet ble han tildelt en honorær militær grad som ga ham rett til å bære generals uniform.

Bethmann Hollweg er lenge blitt betraktet som en krigstidspolitiker som gikk inn for en etter forholdene heller moderat politikk, skjønt han ofte ble utmanøvrert av militære ledere som fikk en stadig økende innflytelse på tysk politikk i sin alminnelighet. Men det er de politikere som mener at dette er et feilaktig bilde. Historikeren Fritz Fischer fremholdt på 1960-tallet at Bethmann Hollweg kom med større konsesjoner til den nasjonalistiske høyrefløy enn man tidligere hadde ment. Han var tilhenger av å fordrive polakker fra den såkalte polske grensenære sone, og for germanisering av polske områder ved tysk kolonisering.[12]

Han la frem septemberprogrammet, som skisserte aggressivt ekspansjonistiske tyske krigsmål. Etter at Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff etterfulgte den mindre effektive Erich von Falkenhayn i generalstaben sommeren 1916, svant Theobald von Bethmann Hollwegs forhåpninger til at den amerikanske president Woodrow Wilson kunne megle mellom de stridede. Bethmann Hollweg aksepterte i januar 1917 motvillig kravet om uinnskrenket ubåtkrigføring.[13] Dette ble en viktig grunn til at USA samme år gikk inn i krigen.

Bethmann Hollweg, som hadde tapt all troverdighet og makt, forble kansler frem til juli samme år. Men da kom det til politisk opprør i Riksdagen, der en allianse mellom sosialdemokrater, progressive og Zentrum fikk vedtatt den skjellsettende Fredsresolusjonen. Ludendorff og Hindenburg truet keiseren selv med å gå av dersom han ikke avsatte Bethmann Hollweg.[14] Han ble erstattet av den politisk heller ubeskrevne Georg Michaelis.

De siste leveår

Han fikk igjen internasjonal prominens i juni 1919, da han formelt anmodet de allierte og deres tilsluttede stater om å stille ham for retten i stedet for keiser Vilhelm II. Men The Supreme War Council bestemte seg for å ignorere hans ønske. Han ble ofte nevnt som en av dem som burde vært stilt for retten av de allierte for politiske forbrytelser i forbindelse med krigens utbrudd.

I sine siste leveår brukte Bethmann Hollweg mye av tiden til å skrive på sine memoarer. Litt etter jul i 1920 ble han forkjølet, og dette utviklet seg raskt til akutt lungebetennelse. Han døde av dette 1. januar 1921.

Se også

Referanser

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 12052[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Theobald Bethmann Hollweg, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id bethmann-hollweg-theobald, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Hugh Chisholm: "Bethmann Hollweg, Theobald von". Encyclopædia Britannica (12th ed.), 1922. London & New York.
  8. ^ «Theobald von Bethmann Hollweg 1856-1921». Deutsches Historisches Museum. Arkivert fra originalen 6. august 2017. Besøkt 6. august 2017. 
  9. ^ Scrap of Paper Chancellor of Germany Dies, The Globe. Toronto, 3. januar 1921. Lest 8. oktober 2006.
  10. ^ Fischer, 1967, s. 71
  11. ^ Butler, David Allen (2010). THE BURDEN OF GUILT: How Germany Shattered the Last Days of Peace, Summer 1914. Casemate Publishers. s. 103. Besøkt 30. juli 2012. 
  12. ^ Isabel V. Hull (2005). Absolute Destruction: Military Culture And The Practices Of War In Imperial Germany. Cornell University Press. s. 233. Besøkt 7. juli 2009. 
  13. ^ «Theobald von Bethmann Hollweg 1856-1921». Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. «9. Januar: Beim Kriegsrat in Pleß fügt er sich dem Drängen der militärischen Führung, den uneingeschränkten U-Boot-Krieg aufzunehmen.» 
  14. ^ Werner Frauendienst (1955). «Bethmann Hollweg, Theobald Theodor Friedrich Alfred von|». Neue Deutsche Biographie. «Auf der Höhe der Krise suchte er Wilhelm II. zum Volkskaisertum mitzureißen und erreichte wenigstens die Unterschrift für das Dekret, das für Preußen das gleiche Wahlrecht bewilligte. Da griffen Hindenburg und Ludendorff ein: durch die Androhung ihres eigenen Rücktritts zwangen sie den Kaiser, B. zu entlassen (13.7.1917).» 

Verker i utvalg

Monografier

Samlinger

Litteratur

Monografier

Artikler

Eksterne lenker

Forgjenger:
 Bernhard von Bülow  		Preussens statsminister
 Etterfølger:
 Georg Michaelis 
Kategorier