Sancai (kinesisk: 三彩; pinyin: Sāncǎi, = «tre farger») er en i utgangspunktet glaseringsmetode der tre farger benyttes for dekorere keramikken/porselenet.
Grunnlaget for sancaiglasert keramikk er av hvitt leirgods. Det glaseres og brennes ved temperaturer på rundt 800 grader celsius. Sancai var en form for bly-glasur: Blyoksid var glasurens hovedflux, ofte iblandet kvarts i blandingsforholdet 3:1.[1] Den polykrome effekt oppnås ved bruk av kobber (som blir grønn), jern (som får brungul farge), og av og til mangan og kobolt (som blir blå).[1]
Sancai påfølger historisk grønnglasert steintøy, som var særlig vanlig i Handynastiets siste fase (25-220 e.Kr.).[1]
Man kan se ansatser til sancai også i noen keramikkarbeider fra det nordlige Qis tid (550-577). I Nordlig Qi-graver er det blitt funnet forseggjorte porselensartefakter med grønt design av et slag som man tidligere antok ført ble utviklet under Tang-dynastiet.[2] Nevnes kan en slik farget krukke funnet i en Nordlig Qi-grav som ble lukket i 576 e.Kr.[3]
Den fullt utviklede sancaiteknikken ble utviklet på Tangdynastiets tid. Man skal ikke ta ordet san («tre») helt bokstavelig, for det kunne kunne til tider være flere enn tre farger benyttet. I Vesten ble av og til sancaiporselen omtalt som egg-and-spinach, for hyppig brukte farger var grønt, gult og hvitt (skjønt de siste to fargene kanskje kunne beskrives bedre som rav og off-white eller kremfarget).
Sancai var vanlig i Kinas nordlige halvdel. Det ble benyttet hvit og gulbrun-brent sekundærkaoliner og ildfast leire.[4]
Blant de mest kjente produksjonssteder i nord kan nevnes Tongchuan i Shaanxi, Neiqui i Hebei og Gongxian (Gongyi yaozhi, 巩义窑址) i Henan,[4].
Sancaiglasert porselen fant veien blant annet langs silkeveien til Midtøsten og Europa, og inspirerte mange etterligninger opp gjennom århundrene i for eksempel Syria og Italia. Den fikk også etterligninger i Japan.