Radiotelevisione italiana
Offisielt navnRadio Audizioni Italiane
TypeStatseid allmennkringkaster
Org.formS.p.A.
BransjeMassemedier
Grunnlagt27. august 1924; 99 år siden (1924-08-27)
Omorganisert i 1944 og 1954 (Roma)
Eier(e)Italias regjering
Datterselskap
9 oppføringer
Rai Pubblicità
Fonit Cetra S.p.A.
Rai Fiction
Rai Cinema
Rai Sport (division)
Rai News
Biblioteca della Sede regionale per la Campania della RAI[1]
Biblioteca centrale della RAI[2]
Biblioteca tecnica del Centro ricerche RAI[3]
Eierandel i
53 oppføringer
Rai Südtirol
Rai 3
Rai 5
Auditorium Rai di Napoli
Rai Yoyo
Rai 2
Rai Doc
Rai Extra
Rai Movie
Rai Storia
Rai 4
Palazzo Labia
01 Distribution
Rai Gulp
Rai Sport
Rai Radio 2
Rai Med
Rai Radio 3
Rai Radio 1
Grattacielo Rai
Rai Radio
RaiPlay
RaiSat
RaiNet
Rai Südtirol
Q3929490
Rai Cinema
Q3929488
Q3929489
Rai Gold
Rai Libri
Rai Futura
Rai Cultura
Rai Fiction
Rai GR Parlamento
Rai Isoradio
Rai Ragazzi
Q3929516
Rai Radio 3 Classica
Rai Radio Tutta Italiana
Rai Vaticano
Rai Trade
Rai Teche
Rai Com
Rai Way
Rai Pubblicità
Railway electrification in Iran
Rai News
RaiPlay Sound
Centro di produzione Rai di Via Teulada
Rai News 24
Rai 1
Rai Premium
HovedkontorRoma (Italia)
LandItalia
MedierRadio, fjernsyn, nye medier
Grunnlegger(e)Italias regjering
Daglig lederMarinella Soldi
Nettstedwww.rai.it
Kart
Rai
41°55′04″N 12°27′59″Ø

Rai – Radiotelevisione italiana (norsk oversettelse: italiensk radio og televisjon) er Italias allmennkringkaster for radio, fjernsyn og nye medier. Selskapet drifter 13 nasjonale tv-kanaler og 10 radiokanaler via landets digitale bakkenett samt nettstedet rai.it. Rais radio- og tv-sendinger kan også mottas i naboland som Albania, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Malta, Slovenia og Sveits. Selskapet er mest kjent under forkortelsen Rai, tidvis også skrevet med versaler: RAI.

Rai eies av det italienske finansdepartementet og ble grunnlagt 27. august 1924 som radioselskapet Unione Radiofonica Italiana (URI). I 1950 var URI en av grunnleggerne til Den europeiske kringkastingsunion (EBU). I 1954 startet selskapet med regulære tv-sendinger, og URI ble omorganisert til Rai. Som med mange andre europeiske allmennkringkastere har Rai hatt stor påvirkning på italiensk dagligliv og livsstil opp gjennom årene.[4] I dag kommer to tredeler av inntektene fra en obligatorisk kringkastingsavgift, mens resten hentes inn gjennom reklame og sponsing. Kringkastingsavgiften var i 2017 på 90 euro per husholdning, og belastes via husholdningens strømregning.[5]

Rai er organisert som et aksjeselskap, der den italienske staten ved økonomi- og finansdepartementet, er hovedeier. Selskapet hadde rundt 13 230 ansatte ved inngangen til 2017.[6]

Bakgrunn

Navn

Rais historie går tilbake til august 1924 da italienske myndigheter etablerte selskapet Unione Radiofonica Italiana (URI). Det nye selskapet oppsto som en fusjon mellom selskapene Radiofono (Società italiana per le radiocomunicazioni circolari) og SIRAC (Società italiana radio audizioni circolari). Siden skiftet URI navn til Ente italiano audizioni radiofoniche (EIAR) i 1927 og til Radio audizioni italiane (RAI) i 1944. Da selskapet begynte med faste tv-sendinger i januar 1954, skiftet selskapet navn til dagens navn: Radiotelevisione italiana.[4] Selskapet har siden vært mest kjent under kortformen Rai.

Historie

Fra opptak av et tv-program i studio i Roma i 1958. Foto Paolo Monti.

URI ble grunnlagt i 1924 med støtte fra Marconi Company.[7] Den første regulære radiosendingen gikk 5. oktober 1924 og var en overføring av en tale av Benito Mussolini fra Teatro dell'Opera di Roma. Regulære sendinger startet neste kveld.[8] URI var et privat selskap og var finansiert av private midler: Guglielmo Marconis S.A. Radiofono—Società Italiana per le Radiocomunicazioni Circolari (Radiofono) eide 85 prosent av URI-aksjene, mens Western Electric og Società Italiana Radio Audizioni Circolari (SIRAC) eide de siste 15 prosentene. Kringkasting i Italia var – i likhet med mange andre europeiske land – monopolisert og kontrollert av post- og telegrafdepartementet. URI driftet på kontrakt fra departementet, og allerede fra starten i 1924 utøvde det fascistiske regimet i Italia sterk innflytelse over sendeflaten og nyhetsprogrammene.[7] Da URIs kontrakt utløp i 1927, ble URI avløst av det delvis nasjonaliserte selskapet Ente Italiano per le Audizioni Radiofoniche (EIAR), som igjen ble Radio Audizioni Italiane S.p.A. (RAI) i 1944.[9]

Etter krigen

Etter andre verdenskrig ble mye av RAIs programmer lagt opp over samme list som BBC, der programmene skulle ha tungt oppdragende og opplærende innhold. I 1946 ble radiotjenesten omorganisert til to riksdekkende kanalen Rete Rossa og Rete Azzurra («Rødt nettverk» og «Blått nettverk»). En tredje kanal, Terzo Programma, ble lansert i oktober 1950 og hadde hovedfokus på kultur og klassisk musikk. I 1952 skiftet Rete Rossa navn til Programma Nazionale, mens Rete Azzurra ble til underholdningskanalen Secondo Programma («Andre program»). Disse tre kanalene er dagens Rai Radio 1, Rai Radio 2 og Rai Radio 3. I januar 1954 begynte Rai med regulære tv-sendinger. Den første sendingen gikk 3. januar klokken 11.00 da hallodamen Fulvia Colombo presenterte dagens program. Sendingen fant sted i Milano og ble kringkastet via senderne i Torino og Roma. Det første faste programmet gikk klokken 14.30 og kveldsprogrammet var teaterforestillingen L'osteria della posta av Carlo Goldoni. Kvelden ble avsluttet klokken 23.15 med idrettsprogrammet La Domenica Sportiva, som fremdeles sendes på Rai. Dette er selskapets lengstlevende tv-program.[10]

1970–2000

I perioden mellom 1970 og 2000 hindret politisk uenighet i Italia en effektiv statlig kontroll av det gryende private kringkastingsmarkedet, og etter 1970 dukket det opp flere private radiokanaler og etter hvert private tv-kanaler i Italia. Det manglende statlige rammeverket gjorde at de private kanalene kunne utvikle seg nærmest uten statlige føringer og kontroll.[7] I dette uoversiktlige medielandskapet klarte Silvio Berlusconi å etablere en monopol-lignende situasjon i det private tv-markedet i med sitt selskap Fininvest-gruppen (i dag en del av gruppen Mediaset). Dette selskapet utviklet seg til å bli en hard konkurrent for Rai som tapte store markedsandeler.

Først i 1990 fikk italienske myndigheter på plass en medielov som i praksis skapte et duopol mellom Rai og Fininvest.[7]

Etter 2000

Under statsminister Berlusconis styre fra 2001 økte den politiske innflytelsen over riksdekkende fjernsyn. Flere «upopulære» journalister ble sparket, og Rai-programmer ble brått stoppet uten noen form for forklaring. Samtidig slet Rai med en lederkrise, der flere toppledere ble tvunget til å forlate sine stillinger. Blant annet fratrådte Rai-president Lucia Annunziata i protest mot politisk innblanding i Rais drift. Etter hennes avgang ble sjefsstolen stående tom i et helt år, før politikerne klarte å enes om Annunziatas etterfølger. Et lignende tilfelle skjedde i 2009 da det tok italienske politikere ni måneder å enes om et nytt lederstyre.[7]

Kanaltilbud

Fjernsyn

Frem til etableringen av digitalt bakkenett i Italia, drev Rai tre hovedkanaler: RAI Uno, RAI Due og RAI Tre. I tillegg hadde Rai en rekke nisjekanaler som var tilgjengelig via satellitt-tv og kabel-tv. Flere av disse kanalene er nå tilgjengelige over det digitale bakkenettet og som IPTV.[6]

Rais hovedkvarter i Roma.

Hovedkanaler:

Nisjekanaler:

Andre kanaler:

Radio

Rai Radios logo.

Hovedkanaler:

Nisjekanaler:

Internett

Rais regionskontor i Bologna.

Økonomi

I 2016 hadde Rai en totalinntekt på 2809,5 millioner euro. Av dette kom 1909,7 millioner euro (68 prosent) fra den obligatoriske kringkastingsavgiften, mens 698,2 millioner euro (25 prosent) var reklame- og sponsorinntekter. Resten, rundt 200 millioner euro, var inntekter fra salg av rettigheter, filmdistribusjon og andre inntekter.[6]

I likhet med andre medier ble også Rai rammet av det sviktende annonsemarkedet etter finanskrisen. Fra 2008 til 2016 gikk det totale annonsemarkedet i Italia ned fra 8,65 milliarder euro til 5,93 milliarder euro.[6] I stedet har italienske myndigheter forsterket avgiftsordningen. Stadig færre italienere betalte lisensen, samtidig som avgiften økte kraftig i pris. Fra 2016 ble avgiften i stedet krevd inn via strømregningen hver husholdning, noe som økte antall lisenser fra 16,5 til 22 millioner. Samtidig ble avgiften redusert til 100 euro per år i 2016 og videre ned til 90 euro i 2017.[6]

Organisering

Aksjeselskapet Rai SpA ledes av et styre og er organisert med fire underselskaper.[6]

Rai har videre fem bransjeorganisasjoner:

Rai tv og radio jobber innen fem fagområder:[11]

Referanser

  1. ^ Anagrafe delle biblioteche italiane, ISIL IT-NA0225, besøkt 14. august 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Anagrafe delle biblioteche italiane, ISIL IT-RM0322, sist oppdatert 7. februar 2022, besøkt 14. august 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Anagrafe delle biblioteche italiane, ISIL IT-TO0610, sist oppdatert 13. april 2021, besøkt 14. august 2022[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Ruta, Francesco. «The Rai logo - History and evolution». Museo del Marchio Italiano (engelsk). Arkivert fra originalen 23. desember 2017. Besøkt 22. desember 2017. 
  5. ^ «Canone Rai». DirittieRisposte. Besøkt 22. desember 2017. 
  6. ^ a b c d e f «Rai – årsrapport for 2016» (PDF). Rai. januar 2017. Besøkt 23. desember 2017. 
  7. ^ a b c d e «IfM - RAI Radiotelevisione Italiana Holding S.p.A.». www.mediadb.eu. Arkivert fra originalen 23. desember 2017. Besøkt 22. desember 2017. 
  8. ^ The Origins of radio broadcasting in Italy Arkivert 7. august 2016 hos Wayback Machine. Comitato Guglielmo Marconi International (retrieved 27 November 2011)
  9. ^ Gazzetta Ufficiale No. 11 av 15. januar 1925, s. 164–167
  10. ^ Donati, Silvia (3. januar 2014). «RAI TV Celebrates 60 Years». ITALY Magazine. Besøkt 22. desember 2017. 
  11. ^ «Rai – Radiotelevisione Italiana S.p.A.». Rai, LinkedIn. Besøkt 22. desember 2017. 

Eksterne lenker

Kategorier