Prometheus Award - Special Award (2001) Hugo Award for Best Short Story (1961) (for: The Longest Voyage) Hugo Award for Best Short Story (1964) (for: No Truce with Kings) Hugo Award for Best Novelette (1969) (for: The Sharing of Flesh) Nebula Award for Best Novelette (1971) (for: The Queen of Air and Darkness) Nebula Award for Best Novelette (1972) (for: Goat Song) Locus Award for Best Short Story (1972) (for: The Queen of Air and Darkness) Hugo Award for Best Novella (1972) (for: The Queen of Air and Darkness) Hugo Award for Best Novelette (1973) (for: Goat Song) August Derleth Award (1974) (for: Hrolf Kraki's Saga) Hugo Award for Best Novelette (1979) (for: Hunter's Moon)[5] Nebula Award for Best Novella (1981) (for: The Saturn Game) Hugo Award for Best Novella (1982) (for: The Saturn Game) Edward E. Smith Memorial Award (1982) Prometheus Award - Hall of Fame (1985) (for: Trader to the Stars) Prometheus Award - Hall of Fame (1995) (for: The Star Fox) Damon Knight Memorial Grand Master Award (1998) John W. Campbellprisen for beste science fictionroman (2001) (for: Genesis)[6] Prometheus Award - Hall of Fame (2010) (for: No Truce with Kings) Science Fiction and Fantasy Hall of Fame (2000) Inkpot Award (1986)[7]
Anderson studerte fysikk ved University of Minnesota, hvor han ble uteksaminert i 1948. Han giftet seg med nå avdøde Karen Kruse i 1953. Deres datter Astrid er gift med SciFi forfatteren Greg Bear.
En del av hans tidlige arbeider ble utgitt under pseudonymeneA.A.Craig, Michael Karageorge og Winston P. Sanders. Han har også skrevet bøker i fantasysjangren som f. eks. King of Ys serien.
Fem av hans bøker er utgitt på norsk av Romanforlaget og Fredhøis Forlag (se bibliografi). I tillegg er to langnoveller utgitt i bokform («Epilogue» (1962) som «Epilog», STOWA Forlag, 1978 og «The Man Who Came Early» (1956) i Tiden og stjernene, Bok og Magasinforlaget, 1981.)
Fra 1972 til 1973 var han den sjette presidenten i Science Fiction and Fantasy Writers of America. Medlem av Swordsmen and Sorcerers' Guild of America (SAGA) en løst sammenknyttet gruppe forfattere med «heroisk fantasy» på produksjonsplanen. I tillegg var han med på å stifte Society for Creative Anachronism
Emner som tas opp
Anderson var kanskje best kjent for sine helteskikkelser som enten lykkes stort eller lager brakfiasko. Han skrev også roligere ting, men da helst i mindre formater.
Det meste av hans SciFi har solid basis i naturvitenskap, men som alle andre har han innført hurtigere enn lyset-hastigheter. En spesialitet var å skape troverdige andre planeter. Han skrev ofte om strandede helter som måtte kjempe mot ukjente faktorer for å overleve.
Verdensrom og frihet
Han hadde mange kommentarer til samfunn og politikk. Selv om han kunne endre syn, sto han fast på at det er en direkte sammenheng mellom menneskelig frihet og det å utvide vår verden. Derfor sto han sterkt på at romforskning ikke er bortkastede penger eller unødig luksus igangsatt av politikere med markeringsbehov.
Sammenhengen mellom romfart og frihet gjøres tydelig i mange av bøkene, og koples til pionertiden i amerikansk historie. Han lar sine helter og planeter være lykkelig fri for brutal krig og utnyttelse av aboriginene. Andersons pionerer skaper liv på golde asteroider (The Tales of the Flying Mountains) eller «settler» dem på planeter fulle av ikke-intelligent liv som «New Europe» i Star Fox. De tar også bedre vare på miljøet enn amerikanere i det nittende hundreåret
Hvordan verden vil se ut uten ekspansjonstrang, uttrykkes i en novelle: Welcome som skildrer en overbefolket jord, der makthaverne behandler alle som slaver og har «stekt kulibrystbarn» på menyen. – en praktisk måte å dempe befolkningsveksten på.
Motsatt, i en orwellsk verden lar han Sovjet vinne den tredje verdenskrig. Dissidentene slår seg sammen og etablerer seg i et annet stjernesystem, med tanke på at etterkommerne skal komme tilbake og gjenerobre jorden og friheten.
Verdensregjering
Selv om han var engstelig for konsekvensene av å få en Sovjet-dominert verden, var han også skeptisk til USA i samme rolle. Flere av bøkene tar opp temaet. I likhet med Heinlein antok han at det nødvendigvis ville resultere i et ødelagt demokrati og til sist et tyranni rettet mot egne borgere. Pussig nok lar han Brasil være arnested for opprør i begge tilfeller.
Tidlig i den kalde krigen satte han sitt håp til at De forente nasjoner skulle utvikle seg til en virkelig og fungerende verdensregjering. Dette vises i Un-man, hvor de gode jobber for generalsekretæren mot de onde nasjonalistiske kreftene (ikke minst amerikanske) som ikke skyr noe for å holde på nasjonal suverenitet. Boktittelen har dobbelbetydning: Arbeidsgiveren er UN (FN på norsk) og heltene er trent til å kunne yte u- menneskelig både med sansing og kroppslige prestasjoner.
Han kom etterhvert på andre tanker, som når han i Tau Zero lar fremtidige nasjoner beslutte at Sverige skulle styre en verdensomspennende nedrustning, bare for å bli vasaller i et svensk imperium.
Libertarianisme
I stedet for en verdensregjering finner han en løsning i Shield mot et stormaktsdominert diktatur. Helten har lært av marsboere å lage en sfære av ren kraft. Dette beskytter ham mot forsøk fra forskjellige grupper på å overta. Han finner til sist løsningen, ved å spre tegningene på datanettet til de som kunne tenkes å forstå nok til å bygge sitt eget skjold mot enhver makt.
Hans forretningsmagnatskikkelse Nicholas van Rijn er mest lik eventyrer- handelsmannen fra Nederlandenes gullalder i det syttende hundreåret, opptatt av å konkurrere, men møtes like gjerne på fjerne kloder som i styrerommene i Singapore.
Fra 1970- årene ser en at han bygger på en syklisk teori når det gjelder imperier. Dette gjelder også «Terra-imperiet» som Dominic Flandry ferdes i.
Konfliktkommentarer
Selv om han var for Vietnamkrigen, var han også klar på at noen av de store konfliktene bare kunne munne ut i tragedier, samme hvem som kunne sies å ha rett. Han lar sine «talspersoner» komme med ytringer som at undertrykkelse og maktbruk over tid fører til at begge parter utvikler paranoide trekk som gjør at de ikke lengre er i stand til å tenke på hverandre uten at konflikten farger det. Eller som romskipskaptein Ben Yehuda sier det til noen menneskelige overlevende på en planet der de har kommet godt overens med urinnvånerne: «Kan dere snakke for deres barnebarns barn når de er blitt mere tallrike, og trenger mere land? Mine forfedre hadde ikke til hensikt å fordrive palestinerne - det bare skjedde likevel.» Hans bilde: Ingen skurker, gode hensikter og bitter strid.
Shield of Time gir også beskrivelse av en tragisk konflikt. Ridderen gjør sitt beste for land og folk etter sitt lys, men hans handlinger kunne lett resultere i en helt annen og verre fremtid i det tyvende hundreåret. Så vår helt setter pris på ridderen (heltinnen firelsker seg), men må drepe ham likevel. The Pirate gir en annen helt den vanskelige oppgaven å nekte utarmede mennesker å emigrere til en planet der de vil ødelegge restene av en alien-kultur som er på slutten av sin eksistens. Lignende ting, men sterkere i Sister Planet der helten må myrde sin beste venn for å sperre for at Venus skal bli «terraformet» for å gi plass til jordboere.
Tidspatruljen gir mange konflikter, der det å bevare en tidslinje nødvendiggjør ødeleggelse av alternative linjer som ikke nødvendigvis er verre eller bedre - bare annerledes.
Rettferdighet overfor motstandere
Enten han skrev SciFi eller fantasy, la Anderson stor vekt på å gjøre begge sider i konflikter forståelige. Selv når sympatien klart var på en side, var der ingen skurkaktighet, snarere ærverdighet på andre (feile) premisser. Leserne blir delaktige i deres tanker og følelser. I nederlag får de ofte en tragisk verdighet, som i The Winter of the World og The People of the Wind.
Med nordiske røtter, skrev han ofte om «kloke» handlinger som overflatisk sett er uhederlige,destruktive eller direkte onde. Nicholas van Rijn, in The Man who Counts, er «The Man» fordi han er villig til å gjøre det nødvendige for at han og kompanjongene skal overleve. «Helten» i High Treason(Høyforrederi) nekter å lystre ordre og forråder sine underordnede for å hindre en krigsforbrytelse, som ville ført til store hevnaksjoner. Dominic Flandry i A Knight of Ghosts and Shadows lobotomiserer sin egen sønn før han bombarderer hjemmeplaneten til Chereionitt- rasen for å utføre sin plikt i forhold til Terra-imperiet, som han vet er på nedtur. Mye av romanene beskriver hva slike handlinger fører til med de som utfører dem. Skyld blir ofte noe en må bære med seg videre i livet.
I Star Fox blir der en motstrebende respekt mellom Cynbe ru Taren og helten Gunnar Heim. Der blir en duell på liv og død, hvor Cynbe takker sin «bror» for sjansen til å bli menneskeliggjort på denne måten også.
Undervurdering av primitive - ofte en dyr tabbe
Hans skandinaviske røtter viste igjen i en del «historiske» romaner, ofte med magiske krefter og norrøne guder og jotner i rollelisten. Hrolf Kraki's Saga og The War of the Gods er eksempler som gir leseren inntrykk av at om det ikke var bedre før, var det i alle fall mere spennende – og kanskje på en måte riktigere. Samtidig er han mangetydig når det gjelder atavisme (tilbakefall til fortiden) og behandler slike tendenser både satirisk i Pact, kritisk i The Queen of Air and Darkness og The Night Face og tragisk i Goat Song.
De som kommer fra høyteknologiske kulturer lurer ofte seg selv, eller blir lurt av de «primitive», og risikerer å betale dyrt for det. I The High Crusade erfarer «aliens» som lander i middelalder-England at sverd og piler kan være like dødelige som laserstråler. Mongolen som møter to tidsreisende «magikere» i The Only Game in Town, gjennomskuer og fanger dem ved bruk av en magisk ting de selv har gitt ham. En «tidspolitimann» fra framtiden blir overlistet av en middelalderridder og unnslipper med et nødrop i The Shield of Time.
Priser og utmerkelser (ikke fullstendig)
Hugo Award for Best Short Story 1961, for The Longest Voyage
Hugo Award for Best Short Story 1964, for No Truce with Kings
Hugo Award for Best Novelette 1969, for The Sharing of Flesh
Nebula Award for Best Novella 1971, for The Queen of Air and Darkness
Hugo Award for Best Novella 1972, for The Queen of Air and Darkness
