Osebergfunnet er det mest omfattende gravfunnet fra vikingtida. Det ble oppdaga i Oseberghaugen i Slagen i Sem kommune (nå Tønsberg) i Vestfold fylke. Haugen ble åpna og gravd ut fra 13. juni til 5. november 1904 under ledelse av arkeologiprofessor Gabriel Gustafson ved Universitetets Oldsaksamling assistert av Haakon Shetelig.^[1][2] Skipsgrava, som siden er datert til år 834, inneholdt restene etter to ukjente kvinnelik, en mengde dyreoffer og et svært rikholdig gravgods, deriblant et vikingskip med et teltforma gravkammer, treskjærerkunst og tekstiler. «Osebergskipet», og mange av bruks- og praktgjenstandene fra funnet, er stilt ut i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo sammen med «Gokstadskipet» og «Tuneskipet». Museet åpna i 1926.

Innhold i gravhaugen

Fire utskårne dyrehodestolper fra Osebergfunnet står utstilt i Vikingskiphuset: «Det akademiske dyrehodet»^[3][4][5], «Løvehodet»,^[6][7] «Det karolingiske dyrehodet»^[8][9] og «Barokkhodet».^[10][11] Skulpturene er fra tidlig på 800-tallet og har dyreornamentikk i «osebergstil».

Foto: Kirsten Helgeland, Kulturhistorisk museum (beskårne versjoner av lisensfrie bilder)

Gravgodset i «Revehaugen» på gården Oseberg er det rikeste som er funnet i noen enkeltgrav i Norden. Haugen inneholdt, kort oppsummert, følgende gjenstander og levninger:

• «Osebergskipet», ei rikt utsmykka, 21,5 meter lang eikeskute med 9–13 meter høy mast og plass til 30 roere.
• Et teltforma, tømra gravkammer om bord i skipet med
  • skjelettet av en kvinne på ca. 70 år. Kvinnen var av høy status og ble antatt å være dronning Åsa, Harald Hårfagres farmor. I 2007 analyserte professor Per Holck ved universitetet i Oslo strontium-nivået i skjelettrestene hennes, og kom til at hun hadde levd sitt liv i Agder, slik tilfellet var med dronning Åsa.^[12]
  • Skjelettet av en kvinne på ca. 50 år, først fremstilt som en ofret trellkvinne; men analyse av denne yngre kvinnens tenner og skjelett viser at også hun kom fra overklassen.^[13]
  • Personlig utstyr

Gravgodset ellers var stablet utenfor kammeret:

• • «Osebergvogna» med fire hjul og rike utskjæringer.^[14]
  • «Osebergsledene», fire sleder og slededrag dekket av dyreornamentikk og geometriske mønstre.^[15]
  • Fem dyrehodestolper (funnet i og utenfor gravkammeret)
  • Kister med tøyrester og stykker av billedvevnader. Broderiene i veggteppene var i dårlig forfatning, men motivene ble studert og tegna av Sofie Krafft mens fargene ennå kunne skjelnes.^[16]
  • Vevstoler og redskap til finere håndarbeid
  • Sju senger
  • Skipsutstyr (spann, øser, landgangsplanke, årer)
  • Gårds- og arbeidsredskap
  • Vanlig husgeråd (baljer, bøtter, gryte med skjerding, kar, fat, håndkvern, kjøkkentøy og så videre)

I og utenfor skipet:

• • Flere dyreskjeletter (15 hester, fire hunder og 1 okse)

• 
  «Osebergvogna», ei rikt utskåret stasvogn funnet blant gravgodset.^[14]
• 
  Den ene av fire sleder med utskårne ornamenter.^[15]
• 
  «Det komplette slededrag» med ornamentale relieffer og beslag.
• 
  Rester av teltstengene i grava.^[17]
• 
  «Buddhabøtta» har bronsebeslag med emaljerte figurer. Praktspannet er trolig fra Irland.^[18]
• 
  Fragment av et billedteppe fra Osebergfunnet

  Foto: Eirik I. Johnsen, Kulturhistorisk museum

Skipet

«Osebergskipet» er restene etter et vikingskip som ble bygd på Sørvestlandet i år 820. Langskipet er ei klinkbygd skute nesten utelukkende av eiketre. Den er 21,5 meter lang, 5 meter bred og har 0,65 meter fribord. Skipet har 15 årepar og en mast med en antatt høyde på 9–13 meter. Akter- og forstavnen er dekorert med rike utskjæringer og ender i en karakteristisk spiralform som etterlikner halen og hodet på en drage eller sjøorm.

Etter utgravinga av Oseberghaugen og transporten til Oslo, ble båten bygd opp igjen og stilt ut i et skur bak en av universitetets bygninger i Oslo sentrum. I september 1926 ble skipet flytta på jernbaneskinner via en lekter over til Bygdøy, der det fikk et eget hus, Vikingskipshuset. Her kan skipet og andre funn fra Oseberg sees sammen med «Gokstadskipet» og «Tuneskipet».

Skjelettrestene

Det ble funnet skjelettrester av to kvinner i skipet. Man forsøkte å DNA-analysere den eldste av kvinnene, men beinprøven inneholdt tre ulike DNA-kilder. Den yngre kvinnen ble forsøkt analysert ved hjelp av mitokondrielt DNA, og kunne knyttes til haplogruppe U7,^[19]som er svært sjelden i Europa, men utbredt i Midtøsten og Kaukasus, med høyest forekomst i Iran, Pakistan og India. Imidlertid har ikke funnet latt seg reprodusere, og må dermed regnes som tvilsomt,^[20] selv om man senere har funnet et U7-individ gravlagt på den tusen år gamle kristne gravplassen Kongemarken i Roskilde.^[21]

Det har altså ikke lykkes å utarbeide en DNA-profil med utgangspunkt i skjelettene. Den ene av kvinnene var gravlagt med skip og praktutstyr og tilhørte høvdingklassen. Også den yngre kvinnen kom fra overklassen. Det ble antatt å dreie seg om dronning Åsa, beskrevet i Snorres Ynglingesaga som mor til Halvdan Svarte og farmor til Harald Hårfagre.

Dette er fullt mulig, ettersom professor Per Holck ved universitetet i Oslo analyserte strontium-nivået fra den eldre kvinnens knokler i 2007, og kom til at avdøde hadde levd sitt liv i Agder slik tilfellet var med dronning Åsa.^[22]

En tolkning av Osebergfunnet, utført av arkeologen Anne Stine Ingstad, knytter funnet til hedensk kultus og tolker den eldre kvinnen som hovgydje (kvinnelig gode).^[23] Skjelettrestene ble tilbakeført graven under rekonstruksjonen av haugen i 1948. I 2007 ble skjelettrestene på nytt hentet ut av gravhaugen av frykt for at de skulle bli ødelagt. Nyere undersøkelser viste at den eldre kvinnen var mellom 70 og 80 år og den yngre ca. 50 år.^[24]

Referanser

Se også

• «Osebergskipet»
• Oseberghaugen
• Osebergstil
• Dyrehodestolpene i Osebergfunnet

Eksterne lenker

• (en) Oseberg find – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Bildetreff på søkeordet «Oseberg» i Universitetsmuseenes fotoportal Arkivert 22. februar 2020 hos Wayback Machine.