Koichi Tanaka | |||
---|---|---|---|
Født | 3. aug. 1959[1][2][3] (64 år) Toyama | ||
Beskjeftigelse | Kjemiker, universitetslærer, ingeniør | ||
Akademisk grad | Bachelor i ingeniørfag (deles ut av: Universitetet i Tohoku)[4] | ||
Utdannet ved | Universitetet i Tohoku (1978–1983) (studieretning: ingeniørvitenskap, akademisk grad: bachelorgrad) Toyama Chubu High school Toyama City Shimazono Junior High School | ||
Nasjonalitet | Japan | ||
Medlem av | Det japanske akademi Science Council of Japan | ||
Utmerkelser | Den japanske Kulturordenen (2002) Nobelprisen i kjemi (2002) (sammen med: John B. Fenn, Kurt Wüthrich)[5][6] Keio-prisen i medisin (2002)[7] Person med spesielle fortjenester innen kultur (2002) | ||
Arbeidssted | Universitetet i Tokyo Universitetet i Ehime Universitetet i Tsukuba Universitetet i Tohoku Shimadzu Corp. | ||
Fagfelt | Ingeniørvitenskap og kjemi | ||
Nobelprisen i kjemi 2002 |
Koichi Tanaka (født 3. august 1959 i Toyama City) er en japansk kjemiker og nobelprisvinner. Han mottok Nobelprisen i kjemi i 2002 sammen med amerikaneren John Bennett Fenn for utvikling av metoder for identifisering og strukturanalyse av biologiske makromolekyler. Sveitseren Kurt Wüthrich ble tildelt den andre halvdelen av prispengene.
Tanaka har ingeniøreksamen ved Tohoku University, og jobber som forskningsingeniør ved Shimadzu Corp. i Kyoto
Massespektrometri er en svært viktig analysemetode ved de fleste kjemiske laboratorier. Tidligere kunne bare mindre molekyler identifiseres, men Fenn og Tanaka utviklet metoder som gjorde det mulig å analysere biologiske makromolekyler også. Metoden som Fenn publiserte i 1988, electrospray ionisation, går ut på å produsere små ladde dråper av protein som krymper med en gang vannet fordamper. Etter hvert gjenstår fritt svevende proteinioner, hvis masser kan bestemmes. Dette kan gjøres ved å sette fart på dem og måle flytiden over en kjent strekning. Samtidig introduserte Tanaka en annen teknikk for å få proteinene til å sveve fritt med myk laserdesorpsjon, soft laser desorption. En laserpuls får treffe prøven, som «sprenges» i småbiter slik at molekylene frigjøres.