Gammelnorsk homiliebok er en samling prekener på norrønt, bevart i et håndskrift fra ca. 1200. Samlingen er en viktig kilde til tro og teologi i de første århundrene av norsk kirkehistorie. Det finnes også et tilsvarende håndskrift fra Island: Gammelislandsk homiliebok. Sammen representerer disse homiliebøkene viktige deler av den eldste norrøne prosalitteraturen. De fleste av tekstene er fra 1100-tallet, og er oversatt fra latin, men fritt bearbeidet. De to homiliebøkene har 11 tekster felles, som alle er kopiert fra eldre forelegg. To av disse tekstene, stavkirkeprekenen og prekenen for mikkelsmesse, er også funnet i et av de eldste islandske håndskriftene, AM 237a fol., som ble skrevet rundt 1150.
Lingvistiske trekk tyder på at boken ble skrevet på Vestlandet. Flere institusjoner har tidligere vært foreslått, som Munkeliv kloster i Bergen eller Selja kloster ved Stad. Nyere forskning utpeker Bergen som opprinnelsessted, enten knyttet til virksomheten ved domkapitlet, dvs. kollegiet av kanniker ved domkirken i Bergen, eller Jónskirkja, det augustinske klosteret i byen.
Kjernen i Gammelnorsk homiliebok er en samling av prekentekster for kirkeåret. For Olsok-feiringen er prekenen byttet ut med en norrøn oversettelse av Olavslegenden Passio Olavi. Homilieboken inneholder også tekster som er generelt oppbyggelige, som Alcuins Om dydene og lastene, Samtalen mellom sjelen og legemet, og en kommentar til Fader Vår. Hvordan boken er brukt i praksis, er usikkert, men den kan like gjerne ha vært brukt som en praktisk homiletisk håndbok som til høytlesning.