| Francesco Mancini | |||
|---|---|---|---|
| Født | 16. jan. 1672[1][2][3][4] Napoli | ||
| Død | 22. sep. 1737[1][2][3][4] (65 år) Napoli | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, organist | ||
| Utdannet ved | Conservatorio della Pietà dei Turchini | ||
| Periode | barokkmusikk | ||
| Sjangre/ former | Opera | ||
| Instrument | Orgel | ||
Francesco Mancini (1672–1737) var en italiensk kapellmester og komponist innen den napolitanske skole.
Francesco Mancini studerte i Napolis Conservatorio di Maria della Pietà dei Turchini og underviste etter avsluttet studium på samme sted i åtte år og ble tilslutt rektor.
Selv om han er relativ ukjent i dag, var han på sin tid like berømt som Alessandro Scarlatti og forsynte det umettelige napolitanske markedet og hele Europa med 30 sceneverk, en rekke oratorier og kirkelig vokalmusikk. Fløytesonatene er sannsynligvis hans mest kjente verk. Disse nevnes ofte som viktige senbarokke verk. Mancini forsøkte gjentatte ganger å fortrenge Scarlatti fra posten som første kapellmester ved det napolitanske hoffet, men måtte vente til hans død i 1725 før han fikk den etterlengtede stillingen. Da Mancinis helse sviktet i 1735, overtok Domenico Sarro pliktene hans som hoffkapellmester og etter Mancinis død også tittelen.
Mancini var hele livet knyttet til fødebyen Napoli og musikken hans er trygt forankret i den napolitanske tradisjonen.