Forbrytelser mot menneskeheten (på norsk også Forbrytelser mot menneskeligheten[1][2][3]) er i folkeretten betegnelsen på umenneskelige handlinger begått mot sivilbefolkningen, uansett om de er straffbare etter nasjonal rett i det land handlingene fant sted. Første gang noen ble tiltalt for slike handlinger og brakt for en domstol, var under de såkalte Nürnbergprosessene etter andre verdenskrig.
Begrepet folkemord ble etablert juridisk etter Nürnbergprosessen og skiller seg fra forbrytelser mot menneskeheten særlig ved at påtalemyndigheten må bevise intensjon om å tilintetgjøre folkegruppen. Ifølge Philippe Sands er folkemord ofte vanskelig å bevise fordi de som står bak sjelden etterlater seg bevis (for eksempel dokumenter) som viser en slik intensjon,[4]
24. mai 1915 sendte de allierte nasjonene Storbritannia, Frankrike og Russland ut en felles uttalelse hvor man for første gang eksplisitt anklager en annen regjering, den osmanske, for å ha begått forbrytelser mot menneskeheten (engelsk: crimes against civilization and humanity) ved folkemordet på armenerne. Begrepet ble brukt i 1919 da rettsoppgjør mot de tyrkiske gjerningsmennene ble foreslått.[5]
I Londoncharteret til Det internasjonale militærtribunalet i Nürnberg ble prinsippene for straffeforfølgelsen av tyske ledere etter andre verdenskrig fastlagt. Disse ble så supplert med Nürnbergprinsippene, hvor de forskjellige straffbare handlinger under internasjonale lover ble beskrevet.[trenger referanse] Begrepet ble tatt inn i London-charteret og i tiltalen mot ledende nazistiske forbrytere på initiativ av Robert H. Jackson. Jackson rådførte seg med jusprofessor Hersch Lauterpacht om saken uten å føre noe referat fra samtalen.[5] Lauterpacht var i USA 1940-1941 som gjesteprofessor og ble da kontaktet av Jackson på den tiden USAs justisminister. USA var fortsatt nøytrale i den pågående krigen i Europa og Jackson ønsket folkerettslige betraktninger om hvordan USA kunne hjelpe Storbritannia uten å delta i krigshandlinger. Jackson tok i 1941 også opp spørsmålet om rettsforfølgelse av krigsforbrytere med Lauterpacht.[6] Robert H. Jackson reiste i juli 1945 til London for å arbeide med charteret som lå til grunn for Nürnbergprosessen. Jackson reiste til Cambridge for å be Lauterpacht om råd og Lauterpacht foreslo begrepet crimes against humanity (på norsk oftest gjengitt som forbrytelse mot menneskeheten) for omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. Betegnelsen skulle dekke mord, tortur og andre overgrep og var et nytt begrep i folkeretten. Begrepet ble tatt inn i London-charteret og i tiltalen mot ledende nazistiske forbrytere på initiativ av Jackson.[7][5][8]
Lauterpacht var motstander av Raphael Lemkins tilnærming, særlig begrepet folkemord (engelsk: genocide) som Lauterpacht mente var upraktisk og uten støtte i juridisk presedens. Han fryktet at fokus på grupper (folkegrupper) ville gå på bekostning av beskyttelse av individer.[7]
Tiltalen i Einsatzgruppe-prosessen omfattet forbrytelser mot menneskeheten i to punkter:
Det andre punktet kobler sammen eller skaper et overlapp mellom forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. De ble dermed implisitt tiltalt for folkemord. Aktor Benjamin Ferencz redegjorde i åpningsinnlegget for at drap på forsvarsløse sivile i krig er en krigsforbrytelse og at disse drapene samtidig inngikk i en annen, større og mer alvorlig forbrytelse nemlig folkemord.[b] Aktor fremholdt at rettssaken ville «show that the deeds of the men in uniform were the methodical execution of long-range plans to destroy ethnic, national, political and religious groups which stood condemned in the Nazi mind. Genocide—the extermination of whole categories of human beings, was a foremost instrument of the Nazi doctrine». I rettsoppgjøret mot nazistene ble forbrytelser mot menneskeheten brukt i svært bred betydning for å fange opp et bredt spekter av overgrep, FNs senere definisjon var snevrere.[9]
Senere har det særlig vært FN som har definert hva som er å regne som forbrytelser mot menneskeheten. Generalforsamlingen vedtok for eksempel i 1976 at den systematiske forfølgelsen av svarte under de sørafrikanske apartheidlovene var å regne som en slik handling.[trenger referanse]
Et annet aspekt ved handlingene er forbrytelser mot menneskeligheten, jfr. tysk Verbrechen gegen die Menschlichkeit).[c][10]
I forbindelse med at det i norsk strafferett ble innført et eget kapittel om folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse, oppsto det en diskusjon om begrepsbruken på norsk. Enkelte høringsinstanser ønsket å endre betegnelsen til «forbrytelse mot menneskeligheten/humaniteten», da på bakgrunn av den doble betydningen som ligger i engelsk «humanity» og fransk «humanité». Justisdepartementet støttet ikke dette og begrepet «forbrytelse mot menneskeheten» ble beholdt,[11] jf. § 102 i Lov om straff.[12] I norsk rett dekker begrepet «forbrytelse mot menneskeheten» begge betydningene, slik intensjonen også var i Nürnbergprosessen.[13]
I 2002 ble Den internasjonale straffedomstolen opprettet i Haag. Den har sin jurisdiksjon i saker som omhandler forbrytelser mot menneskeheten gjennom Romastatuttene, hvor begrepet defineres slik:
«I forhold til disse statutter betyr ‘forbrytelse mot menneskeheten’ enhver av de følgende handlinger når den er utført som del av et omfattende og systematisk angrep rettet med vitende mot sivilbefolkning:
Det har vært fremmet anklager om at begrepet er for vagt, og at det er maktpolitisk definert. Det er nevnt eksempler på at handlinger begått av en nasjon har blitt klassifisert som forbrytelser mot menneskeheten, mens tilsvarende handlinger begått av en annen nasjon ikke har det; dette gjelder for eksempel forfølgelse av folkegrupper i Det tredje riket (Tyskland 1933–1945) kontra Sovjetunionen.