Arnold Haukeland | |||
---|---|---|---|
Født | 28. mars 1920[1][2][3][4] Verdal kommune | ||
Død | 18. juni 1983[1][5] (63 år) Bærum | ||
Beskjeftigelse | Billedhugger | ||
Utdannet ved | Norges tekniske høgskole (1940–1944) Det Illegale Akademi (1944–1945) Académie de la Grande Chaumière (1946) | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Prins Eugen-medaljen (1970) St. Olavs Orden (1983) | ||
Off. nettsted | arnoldhaukeland | ||
Arnold Martin Haukeland (født 28. mars 1920 i Verdal, død 18. juni 1983 i Bærum) var en norsk billedhugger.
Han regnes som gjennombruddsfiguren for og en av de fremste eksponentene for abstrakt skulptur i Norge i etterkrigstiden.[6]
Haukeland ble født i Verdal, men familien flyttet da han var ett år gammel, og han vokste opp i Sarpsborg.[7]
Han giftet seg i 1946 med fotograf Randi Bothner (1921–2012), datter av høyesterettsadvokat Bjarne Bothner og barnebarn av justisminister og stiftamtmann Harald Bothner. De hadde to sønner: Espen Arnold Haukeland, tidligere gift med Torunn Janbu, og cand.med. Bjarne Bothner Haukeland.
Haukeland bodde og hadde atelier på Nesodden fra 1948-55. 1 1955 flyttet han til Vallerkroken i Bærum der han bodde og arbeidet de siste 28 årene av sitt liv.
Etter fire år elektroingeniørstudier ved NTH, avbrøt han studiene og ble elev av skulptørene Stinius Fredriksen og Per Palle Storm ved Det Illegale Akademi i Oslo 1944-45. Han hadde kommet i kontakt med kunsten under studentdagene i Trondheim.
Han studerte hos Raymon Martin ved Académie de la Grande Chaumière i Paris (1946), og hadde senere studieopphold i Italia og Frankrike (1948-49) og i Spania (1955). Han arbeidet fram til 1949 ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider på Vestfronten på Nidarosdomen med bl.a. Håp og Moses og senere Maria med jesusbarnet, samt en rekke andre hoder rundt på domen. Han fikk et raskt gjennombrudd da han Vant konkurransen om et frihetsmonument i Sandvika i Bærum i 1947. Haukeland debuterte på Høstutstillingen i 1948 med verkene Dansk Poet, Forarbeid til Brønnskulptur og Islandsk kvinne.
Etter at han i 1958 gikk over til et abstrakt uttrykk, med gjennomgående bruk av stål, ble Haukeland regnet som en sentral representant for denne tradisjonen, og utførte mange monumentalarbeider. Fontenen foran Rådhuset i Sandvika, Elementene, var det første tilfellet i Norge av en tilnærmet abstrakt skulptur brukt som offentlig utsmykning. Air på Universitetsplassen på Blindern var den første monumentale, nonfigurative skulptur reist i friluft i Norge. Skulpturen ble bestilt etter Haukelands utstilling på Kunstnernes hus i 1961 sammen med Jakob Weidemann. Utstillingen kom etter en lengre inspirasjonsreise i bl.a. Hellas.
Selv om Haukeland fra førtiårsalderen av fokuserte på et nonfigurativt uttrykk, fortsatte han å lage byster gjennom hele karrieren.
Haukeland representerte Norge på Verdensutstillingen i Montréal i 1967, og var Norges representant på Venezia biennalen i 1975. Haukeland ble i 1973 skildret i en NRK-sendt dokumentarfilm med tittelen Stålmannen Haukeland, som han selv hadde vært produsent for.[8] Her ble han «framstilt som en kraftfull urmann, naken og med svulmende muskler, slurpende rå egg, spisende rått kjøtt og drikkende øl rett fra flaska.»[9] Ludvig Eikaas laget i 1968 et maleri og et grafisk blad med motivet «Stålmannen Haukeland».[10]
En utvalg separatutstillinger, kronologisk ordnet
En utvalg kollektivutstillinger, kronologisk ordnet
Det har vært flere retrospektive utstillinger med hans arbeider:
I Sandvika i Bærum finnes både Arnold Haukelands plass og Arnold Haukelands punkt. Fra utsiktspunktet kan man se flere av hans arbeider: Friheten, Elementene, Røde Diagonaler, Solskulptur.
Haukeland er representert i flere samlinger, bl.a Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Bergen Billedgalleri, Henie Onstad Kunstsenter, Stavanger Faste Galleri, Oslo kommunes kunstsamlinger, Sarpsborgs Kunstforening, Stenersenmuseet, skulpturparken Beeldentuin Middelheim Museum i Antwerpen, Nordens hus Island, Arkiv för dekorativ konst Lund.[26]
Hans verk Fugleflukt ble i 2009 gjengitt på et norsk frimerke i serien Norsk kunst III.[27]