Vivian Vance | |||
| |||
Fødd | 26. juli 1909 | ||
---|---|---|---|
Fødestad | Cherryvale | ||
Død | 17. august 1979 (70 år) | ||
Dødsstad | Belvedere | ||
Aktive år | 1933–1979 | ||
Verka som | fjernsynsskodespelar, songar, teaterskodespelar, filmskodespelar | ||
Ektefelle | Philip Ober | ||
Prisar | Primetime Emmy Award for Outstanding Supporting Actress in a Comedy Series, stjerne på Hollywood Walk of Fame |
Vivian Vance (26. juli 1909–17. august 1979), opphavleg Vivian Roberta Jones var ein amerikansk skodespelar og songar. Ho var best kjend for rolla som Ethel Mertz på den amerikanske sitcomserien I Love Lucy, og som Vivian Bagley på sitcommen The Lucy Show, men byrja som teaterskodespelar.
Vance var fødd i Cherryvale i Kansas som det andre av dei seks barna til Robert Andrew, Sr. og Euphemia Mae (Ragan) Jones.[1] Då ho var seks år gammal flytta familien til Independence i Kansas, der ho etterkvart byrja læra drama ved Independence High School med dramalæraren Anna Ingleman. Elsken hennar for skodespel kom i konflikt med mora sitt strenge religiøse livssyn. Den unge «Viv» gjorde opprør og drog ettekvart til Albuquerque i New Mexico der ho bytta etternamn til Vance og såg etter arbeid som skodespelar. Vance opptredd i den første førestillinga nokonsinne ved Albuquerque Little Theatre i 1930.[2] Ho spelte i fleire stykke der, som This Thing Called Love og The Cradle Song. Det lokale teatersamfunnet hjelpte henne med å betala for å dra til New York for å studera under Eva Le Gallienne.
Frå 1932 var Vance med i ei rekkje førestillingar på Broadway, vanlegvis som medlem av koret. Etterkvart fekk ho også biroller etter at ho hadde erstatta Kay Thompson i musikalen Hooray for What! (1937). Den mest suksessrike scenerolla hennar var som Nancy Collister i Cole Porter-musikalen Let's Face It! (1941), der ho spelte med Danny Kaye og Eve Arden i over 500 førestillingar.
Etter å ha spelt i The Cradle Will Rock i 1947 bestemte Vance seg for å flytta til California for å søka etter andre teaterprosjekts og roller i film. Medan ho budde i Los Angeles var Vance med i to filmar: Som Leah i The Secret Fury (1950) og som Alicia i The Blue Veil (1951). Ho fekk positiv merksemd for opptrredenane sine, men filmane bidrog ikkje til å ta filmkarrieren hennar vidar. Etter tre sesongar i The Lucy Show på fjernsyn blei Vance med i ein film av Blake Edwards, The Great Race. Filmen blei nominert til fleire oscarprisar.
1951–1958: I Love Lucy
Då Desi Arnaz og Lucille Ball såg etter skodespelarar i den nye fjernsyns-sitcommen I Love Lucy i 1951 føreslo regissøren Marc Daniels Vance i rolla som huseigaren Ethel Mertz, etter å ha arbeidd med henne i teater.[3] Lucille Ball hadde ønska seg anten Bea Benaderet eller Barbara Pepper, som begge var nære vener, til rolla. CBS nekta å bruka Pepper med grunngjevinga at ho sleit med alkoholisme,[4] medan Benaderet allereie spelte Blanche Morton på The George Burns and Gracie Allen Show.[5]
Til slutt fekk 42 år gamle Vance rolla som Merts. Programmet blei først send 15. oktober 1951 på CBS. Vance sin rollefigur Ethel Mertz var eigaren av ein leilegheit i New York på East 68th Street saman med ektemannen Fred. Fred Mertz blei spelt William Frawley, som i røynda var 22 år eldre enn henne. Sjølv om dei spelte særs godt saman, hadde ikkje paret like god kjemi utanfor innspelingsrammene.[6] Vance skal særleg ha mislikt den grinebitarske oppførselen til Frawley.[7]
I 1953 blei Vance æra for arbeidet sitt som den første skodespelaren til å vinna ein Emmy-pris for «Outstanding Supporting Actress». Ho blei nominert tre gonger til (i 1954, 1956 og 1957) før serien var over.
I 1957, etter at I Love Lucy hadde endt, fortsette Vance å spela Ethel Mertz i ei rad spesialseningar kalla The Lucille Ball-Desi Arnaz Show (seinare omnemnd til The Lucy-Desi Comedy Hour). Desse var ein time lange, medan I Love Lucy-episodar hadde vart i ein halvtime. Då I Love Lucy blei omforma til timeslange Lucy-Desi-sendingar i 1957, gav Desi Arnaz Vance og Frawley eit tilbod om å spela i sitt eige Fred and Ethel spin-off-show. Medan Frawley var svært, avslo Vance, både fordi ho ikkje kom så godt overeins med Frawley og fordi ho ikkje trudde paret Mertz kom til å slå så godt an utan paret Ricardo.[8] I staden var Vance interessert i å laga ein serie basert på livet til Babs Hooten, ei sosietetskvinne frå New York som flytta til New Mexico for å driva eit ranch-hotell. Desi Arnaz finansierte ei pilotinnspeling med Vance som Hooten kalla Guestward, Ho!, som blei spelt inn i 1958 av Desilu. CBS var ikkje interessert i serien, og Vance fortsette å spela Ethel Mertz. Arnaz omforma seinare serien med modellen og skodespelaren Joanne Dru i hovudrolla, og selde han til ABC der han berre fekk ein sesong.
1962–1977: The Lucy Show og seinare
I 1962 planla Lucille Ball å venda attende til fjernsynet med ein ny serie, The Lucy Show. I serien spelte ho Lucy Carmichael, ei enkje med to barn som bur i Danfield i New York. Vance gjekk motvillig med på å spela i serien, men insisterte på å ha flottare klede enn tidlegare og på at rollefiguren hennar skulle heita Vivian. På denne tida var Vance blitt lei av å stadig bli kalla «Ethel» av publikum.
Vance spelte i The Lucy Show frå 1962 til 1965, i rolla som Vivian Bagley, ei fråskild kvinne med ein son som delte hus med figuren til Ball. Figuren var den første fråskilde kvinna til å opptre ei ein vekeviss amerikanske fjernsynsserie.
Seinare opptredde Vance frå tid til annan med Ball på reunion-shows og i fleire gjesteroller i den tredje sitcommen til Ball, Here's Lucy (1968–1974). Ho og Ball opptredde saman for siste gong i 1977 i ei spesialsending på CBS, Lucy Calls the President.
Vance var gift fleire gonger. I 1959 skilde ho seg frå den tredje ektemannen, Philip Ober, som skulle ha drive med fysisk misbruk av henne.[9]
16. januar 1961 gifta ho seg med John Dodds (1922–1986), ein litterær agent og forleggjar. Dei slo seg ned i Stamford i Connecticut, og flytta til California i 1974. Ekteskapet varte til Vance døydde.
Same året som Vance hadde sin siste fjernsynsopptreden, i Lucy Calls the President i 1977, hadde ho eit slag som gjorde henne delvis lamma. Ho døydde 17. august 1979, 70 år gammal, av beinkreft (utvikla frå brystkreft).
Etter at ho døydde donerte familien Emmy-prisen til Vance til Albuquerque Little Theatre, der ho hadde debutert. I eit intervju i 1986 snakka Lucille Ball om å sjå Vance att i gamle episodar av I Love Lucy:
« | I find that now I usually spend my time looking at Viv. Viv was sensational. And back then, there were things I had to do — I was in the projection room for some reason — and I just couldn't concentrate on it. But now I can. And I enjoy every move that Viv made. She was something.[10] | » |
I 1991 blei Vance posthumt heidra for bidraget sitt til fjernsyn med ei stjerne på Hollywood Walk of Fame ved 7030 Hollywood Boulevard.[11]
Vance er minna i Lucille Ball–Desi Arnaz Center i Jamestown i New York. Vance og Frawley blei tekne inn i Television Academy Hall of Fame i mars 2012.
Vance var gudmor for John Sebastian, gitaristen i Lovin' Spoonful, fordi ho var nær ven av mor hans. Vance sjølv hadde ingen barn.
År | Tittel | Rolle | Merknadar |
---|---|---|---|
1926 | The Patent Leather Pug | ||
1933 | Take a Chance | Dancehall Girl | |
1945 | Eadie Was a Lady | Lady On The Stairs | |
1950 | The Secret Fury | Leah | |
1951 | The Blue Veil | Alicia Torgersen | |
1953 | I Love Lucy | Ethel Mertz | Ikkje gjeven ut |
1965 | The Great Race | Hester Goodbody |
År | Tittel | Rolle | Merknadar |
---|---|---|---|
1951–1957 | I Love Lucy | Ethel Mertz | 179 episodar |
1954 | Texaco Star Theatre | Ethel Mertz | Episode - "Episode #6.23" |
1955 | Shower of Stars | Mrs. Mullins | Episode - "High Pitch" |
1957–1960 | The Lucy–Desi Comedy Hour | Ethel Mertz | 13 episodar |
1959 | The Deputy | Emma Gant | Episode - "Land Greed" |
1960 | Guestward, Ho! | Babs | Episode - "The Hootens Buy a Ranch" |
1960–1964 | The Red Skelton Show | Clara Appleby | 5 episodes |
1962–1968 | The Lucy Show | Vivian Bagley | 81 episodes |
1967 | Off to See the Wizard | Sarah's Mother | Episode - "Rhino" |
1968–1972 | Here's Lucy | Vivian Jones | 6 episodes |
1969 | Love, American Style | Madame Zimia Zygmundt | Segment: "Love and the Medium" |
1970 | The Front Page | Mrs. Grant | Fjernsynsfilm |
1972 | Getting Away from It All | Mary Brodey | Fjernsynsfilm |
1972 | The Lorax | Songar | |
1975 | Rhoda | Maggie Cummings | Episode - "Friends and Mothers" |
1976 | The Great Houdini | Minnie (Nurse) | Fjernsynsfilm |
1977 | Lucy Calls the President | Viv | |
1978 | Sam | Episode - "Episode #1.6" (siste opptreden) |