Pirolar
Systematikk
Rike: Dyr Animalia
Rekkje: Ryggstrengdyr Chordata
Underrekkje: Virveldyr Vertebrata
Klasse: Fuglar Aves
Overorden: Neoaves
Orden: Sporvefuglar Passeriformes
Familie: Pirolfamilien Oriolidae
Slekt: Pirolar Oriolus
Linnaeus, 1766

Pirolar er ei biologisk slekt Oriolus av 29 trastestore, ofte iaugefallande sporvefuglar, som lever i skogshabitat i den orientalske regionen, Wallacea, Ny-Guinea, Australia, Eurasia og Afrika. Dei er medlem av pirolfamilien, Oriolidae.

Det vitskaplege namnet Oriolus er avleidd frå det klassiske latinske aureolus som betyr 'gyllen'.[1]

Skildring

Kroppslengda for ein medlem av pirolslekta er typisk 24-25 centimeter og med ytterpunkt på 18 og 31 cm. Dei har lange, spisse venger og kraftige nebb. Hos dei fleste av artane har hannane iaugefallande fjørdrakt, mest typisk kraftig gult eller olivengrønt i kontrast til svarte parti på hovud og venger. Arten pirol kan stå som døme på 12 artar med djupgul farge. Gul fjørdrakt er ikkje representert lengst søraust i utbreiingsområdet. Eit par artar har raudt i drakta, mest utprega blodpirol, Oriolus traillii med iriserande, djupraud farge. På Ny-Guinea, øyar i Molukkane og Dei små Sundaøyane er fjørdraktene brune. Det er trudd at pirolar her etterliknar drakta hos munkefuglar, ei slekt av store honningetarar, sannsynlegvis for å redusere aggresjon mot dei mindre pirolane ettersom munkefuglar er aggressive fuglar.[2] Generelt syner artane kjønnsdimorfisme i fjørdrakta slik at hofuglane er lang mindre iaugefallande enn hannar.

Utbreiingsområdet for slekta er i Australia - Ny-Guinea - Wallacea med 8 artar, den orientalske regionen med 11 artar, den afrotropiske regionen med 8 artar og sørvestlege palearktiske regionen med to artar. Yttergrensene i nordvest er sør for Skandinavia og Storbritannia, i nordaust inn i Primorskij kraj i søraustlegaste Russland, i søraust delstaten Victoria, i sør sørlegaste Sør-Afrika. Slekta finst ikkje i område utan skog og har fråvere frå det meste av Kasakhstan, nordlege Kina, Den arabiske halvøya, Sahel og det meste av Afrika nord for Sahel.

Ein trur at slekta først utvikla seg i Australasia, (Australia - Ny-Guinea), og seinare koloniserte Asia og Afrika.[2]

Langt dei fleste artane er nokså stasjonære, standfuglar, men fleire migrerer og fem artar i den orientalske regionen og Eurasia kan karakteriserast som trekkfuglar med arten pirol som eit døme på ein sterkt trekkfugl.

Mange artar er øyartar og endemiske for ei øy. Eit døme frå utkanten av utbreiingsområdet er tjukknebbpirol, Oriolus crassirostris, som er endemisk for São Tomé utanfor Gabon, og har dessutan ei avvikande fjørdrakt. Andre øyendemar finst i Molukkane.

Habitatet til desse artane er knytt til skog, dei lever i utkanten av skog, eller halvopne skogsområde. Pirolar er altetande, men frukt og bær er dominerande.

Ein art, bambuspirolLuzon, var tidlegare trudd å vere utrydda, men er no funnen[3] og vurdert som kritisk truga. Sølvpirol, ein hekkefugl i Kina, er sterkt truga. Raudbrystpirol er ikkje vurdert på grunn av mangel på data.

Artslista

Oriolus i rekkjefølgje etter IOC World Bird List V11.1[4] med norske namn etter Norske navn på verdens fugler:[5]

21–23 cm; små defragmenterte område avgrensa på nordlegaste del av Luzon, Filippinane
31 cm; øya Sera i Molukkane
23-32 cm; Øya Buru i Molukkane
26 cm; øya Halmahera i nordlege Molukkane
25–28 cm; Australia utanom Vest-Australia der det er passande habitat med halvopen skog, Ny-Guinea lengst sør mot Torressundet
25 cm; Dei små Sundaøyane
23–32 cm; Wallacea: Tanimbarøyane i Dei små sundaøyane på grensa mellom Bandahavet og Arafurahavet
25–28 cm; Ny-Guinea
25–30 cm; nordlegaste Australia og Wallacea: avgrensa område på sørlegaste Ny-Guinea, øyar i Bandahavet og Arafurahavet, inkludert Aruøyane
21–24 cm; Malayahalvøya, Sumatra, Java og Borneo
21,5 cm; avgrensa på nordre Borneo
25,5–28 cm; Himalaya, Myanmar, Søraust-Asia, sørvestlegaste Kina, Taiwan, Hainan
28 cm; hekkar i defragmente delar av sørlege og sentrale Kina, overvintring i defragmente delar sørvestelege i Kambodsja og tilstøytande Thailand
23–25 cm; India, Sri Lanka, Søraust-Asia, avgrensa område på nordaustre Borneo
17,5–19 cm; søraust Asia frå Sør-Thailand, Malaysia, vestlege og nordlege øyar i Indonesia, Borneo samt Sulawesi
18-20 cm; austlege Filippinane
18-20 cm; nordre og sentrale Luzon, Filippinane
21,5–24 cm; defragmentert i Tanzania, Malawi og Mosambik
21 cm; frå Sierra Leone austover til sørlegaste Nigeria og videre til nordlege og sentrale DR-Kongo og inn i vestre Kenya
23-24 cm; São Tomé
20-21,5 cm; Angola til Mosambik, Aust-Afrika frå Etiopia til Sør-Afrika
23–24 cm; Etiopia og Eritrea
19,5-21,5 cm; defragmentert i austlegaste DR-Kongo til sentrale Kenya og vestre Tanzania
19-21 cm; Sierra Leone og Liberia til sørlegaste Sør-Sudan, vestlege Uganda, sentrale DR-Kongo og nordvestre Angola
20 cm; smalt belte frå Senegal til vestlegaste Etiopia, Angola til Mosambik
24–25 cm; sørlege Kasakhstan og Usbekistan gjennom sentrale Afghanistan til nordlege Pakistan og India, ov vestlege Nepal. Overvintring i India og nordlege Sri Lanka
24–25 cm; vestlege Eurasia, overvintring i Afrika sør for Sahara
23–28 cm; austre Kina og Koreahalvøya, litt i sørlegaste Russland, Søraust-Asia, trekkfugl i vestlege India og store delar av Indokina, Nord-Thailand og Bengal
21–25 cm; austre Himalaya til søraustre Asia

Kjelder

Referansar

  1. Jobling, James A (2010). The Helm Dictionary of Scientific Bird Names. London: Christopher Helm. s. 284. ISBN 978-1-4081-2501-4. 
  2. 2,0 2,1 Fjeldså, Jon; Christidis, Les; Ericson, Per G. P. (oktober, 2020). The Largest Avian Radiation - The Evolution of Perching Birds, or the Order Passeriformes. Lynx Edicions. s. 140-141. ISBN 978-84-16728-33-6. 
  3. Gamauf, Anita; Tebbich, Sabine (februar 1996). «Re-discovery of the Isabela Oriole, Oriolus isabellae» (PDF). Forktail 11: 170–171. ISSN 0950-1746. 
  4. Gill F, D Donsker & P Rasmussen (Eds). 2021. IOC World Bird List (v11.1). doi : 10.14344/IOC.ML.11.1 Henta 7. mars 2021
  5. Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. med oppdateringar i 2017. Norsk Ornitologisk Forening sin nettstad (publisert 21.12.2017)

Bakgrunnsstoff

Wikimedia Commons har multimedia som gjeld: Pirolar