VM i sjakk 1886 var det første offisielle verdensmesterskap i sjakk som ble arrangert. Deltakere var østerrikeren Wilhelm Steinitz, som var bosatt i USA og polsk-tyske Johannes Zukertort som var bosatt i London. Matchen ble avviklet i New York, St. Louis og New Orleans i USA mellom 11. januar og 29. mars 1886. Vinneren var den som først oppnådde ti seire. Steinitz vant 10 – 5 (5 remis) og kunne som den første offisielt kalle seg verdensmester.
Bakgrunn for matchen
Etter at Zukertort hadde vunnet den store turneringen i London i 1883 med tre poeng forsprang til nr. to, Steinitz, ønsket sjakkverdenen å se en kamp mellom de to for å avgjøre, hvem der var den sterkeste. Inntil da hadde Steinitz vært dominerende og hadde blant annet vunnet en match mot Zukertort med 7 – 1 i 1872. I 1882 hadde han vunnet en turnering i Wien, hvor Zukertort ble nr. fire. Det tok allikevel sin tid å få avtalene på plass, men et samarbeide mellom sjakklubber i New York, St. Louis og New Orleans sikret at matchen kunne gjennomføres i 1886[2].
Matchregler
Det ble enighet om følgende regler[2]:
- Først til ti vunne partier, ved stillingen 9 – 9 skulle matchen erklæres uavgjort og ingen kunne kalle seg verdensmester.
- Matchreglene fastsatte en betenkningstid på 30 trekk på to timer og deretter 15 trekk i timen. Etter fire timers spilletid var der to timers pause. Med mindre partiet var avgjort, skulle det spilles åtte timer på en dag.
- De to spillerne delte rettighetene til matchen. Det vil si at de hadde enerett på partiene og på å kommentere dem, men uten å ha rettigheter i forhold til motstanderens utgivelser.
- Partiene skulle spilles i et avlukket område, hvor der bare var adgang for spillere og funksjonærer, og spillerne skulle ikke forlate dette område med mindre, det var pause. Tilskuere måtte bruke lommesjakkbrett til å følge partiene, men måtte ikke analysere eller diskutere dem.
- Spillerne skulle ikke analysere eller diskutere et igangværende parti.
Styrkeforholdet før matchen
Steinitz hadde i en årrekke vært regnet for verdens sterkeste spiller, nærmere betegnet siden han slo Adolf Anderssen i en match i 1866. Men da Zukertort vant turneringen i Paris i 1878 og spesielt etter den overbevisende seieren i London 1883, var det mange som anså ham for å være uoffisiell verdensmester. Sjakkhistorikeren Edward Winter har funnet fire forskjellige versjoner av en historie om banketten etter London-turneringen, hvor det ble skålt for "verdens sterkeste sjakkspiller", og da reagerte de begge to[3].
.svg){kind=small}
· 
· 
