Tidsklemme er en forholdsvis ny og populær betegnelse på en følelse av at tiden ikke strekker til for det en må gjøre eller ønsker å gjøre. Psykologen Sissel Gran er av og til kalt «tidsklemmas mor», men daværende KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland skal ha vært den første som (i 2001) brukte uttrykket [1]. Problemstillingen er eldre. Den ser ut til å ha blitt mer aktuell etter 1945 – kanskje noe senere i Norge enn i Sverige, hvor Povel Ramel sang inn slageren Bråttom bråttom bråttom i 1951.[2] Økonomen Stefan Lindtners Det rastløse velferdsmenneske kom på norsk i 1970. Eksempler på nyord og uttrykk i norsk som tyder på økende behov for å «spare tid», er Vårt oppjagete livstempo (1949)[3], snarkjøp (1949), stress (1960) og straksløsning (1971).[4].
Tidsklemma smitter også over på barna. En undersøkelse viste at ca. 60 % av barnehagebarna syns de voksne har for dårlig tid[5][6]. En annen viste at over halvparten av foreldrene legger barna for sent i forhold til antatt søvnbehov for alderen – og dette gjaldt alle aldersgrupper bortsett fra at barn på 12–24 måneder ikke var med i undersøkelsen. Tall fra reseptregisteret (2007) viste at 3733 norske barn mellom 0 og 9 år brukte sovemidler og beroligende midler.[7].
Tidsklemme-spørsmålet blir ofte redusert til et problem for småbarnsforeldre, særlig mødre. Men 31 % av personer uten barn opplever ofte at de sliter med å rekke alt som må gjøres, mot 47 % for personer med hjemmeboende barn under 18. Dette fant Jörgen Larsson i sin doktorgrad Studie om tidsmessig velferd – tidsstrategier og tidspolitik for småbarnsfamilier[8].
Med en voksende mengde tekniske hjelpemidler, kortere arbeidstid, avlastning av barnepass i form av barnehager osv. kan hele tidsklemme-fenomenet virke paradoksalt. Tidsbruksundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå viste da også at den gjennomsnittlige fritid for 16-74-åringer økte med over 1½ time fra 1971 til 2000. Derimot avtok den med noen få minutter fra 2000 til 2010 (arbeidsreiser er inkludert i arbeidstiden).
Mulige årsaker til tidsklemmefenomenet er bl.a.
Siden 1970-årene har en rekke tiltak være forsøkt eller iallfall foreslått for å komme tidsklemma til livs – særlig, men ikke bare, i arbeidslivet. Sekstimersdagen var alt i 1920-årene et viktig i krav i deler av arbeiderbevegelsen[17]. Det ble gjenopptatt i 1970-årene, særlig i tilknytning til den «nye» kvinnebevegelsen. SV programfestet sekstimersdagen i 1975. Kravet ble fremmet på LO-kongressen flere ganger fra 1977 av. Helt siden åttetimersdagen ble innført i 1919[18] er likevel de fleste arbeidstidsforkortelser blitt tatt ut med kortere arbeidsuke og lengre ferier. De siste årene er det også blitt vanligere å ta fri på fredager[19][20][21].
I tillegg til politiske krav er det holdt en mengde kurs og utgitt mange håndbøker m.m. som er ment å lære folk å utnytte tiden bedre, både i og utenom arbeidslivet. Mest kjent internasjonalt er kanskje Kerry Gleeson og hans PEP (Personal Efficiency Program). Gleesons hovedtese er at vi får gjort mer hvis vi gjør det nå, og unngår prokrastinering.[22][23] Sissel Gran mener at de som klarer å leve hektisk uten å stresses, er de som er til stede i det de gjør når de gjør det.[24]. Det kan minne om Dianne Holum, treneren til Eric Heiden og selv OL-mester på skøyter – som sa at noe av kunsten med skøyteløp er å yte sitt beste og samtidig slappe av.[25].
Petter Henriksen og Klara Bøe 1988: Overlevelsesteknikk for dobbeltarbeidende – håndbok i organiserung av hjemmelivet. J.W. Cappelens forlag. ISBN 82-02-14814-6.