Mantelen, som betyr kappe, ligger under jordskorpa og over jordens kjerne. Den ytterste delen av mantelen består av faste, tunge bergarter og utgjør sammen med de lettere bergartene i jordskorpa det vi kaller litosfæren eller steinsfæren (sfære betyr kule). Litosfæren er hard og går ned til ca. 100 km under jordoverflaten. Det finnes to forskjellige mantler: Ytre og indre mantel. Den indre mantelen består av flytende bergmasse. Den er mer tynnflytende jo nærmere kjernen den ligger.
Mantelen deles i to ulike lag som igjen kan inndeles videre:
- Nedre mantel av seigt flytende stein (periodotitt), med en tykkelse på 2 190 km som strekker seg fra 700 km dybde til 2 890 km dybde. Temperaturen øker med dybden fra 1 650 °C til 3 370 °C og tettheten i den nedre mantelen øker fra 4,4 g/cm³ til 5,5 g/cm³.
- Øvre mantel av seigt flytende stein, med en tykkelse på 600–670 km som strekker seg fra 30–100 km dybde og ned til 700 km dybde. Temperaturen øker med dybden fra 1 250 °C til 1 650 °C og tettheten i den øvre mantelen øker fra 3,0 g/cm³ til 4,4 g/cm³. Øvre mantel er igjen inndelt i to lag med grense på 70–400 km dyp: Astenosfæren nederst og øverst Litosfæren hvor øverste mantel står i direkte kontakt med jordskorpen langs Moho-linjen. Grensen mellom Litosfære og Astenosfære markerer en temperaturgrense hvor temperaturen øker fra 1 250 °C til 1 450 °C. Det skjer faseoverganger i silikater i mantelen ved 440 km og 670 km dybde, og dette øker trykkbølgers hastighet.
Fra mantelen kan smeltet stein stige opp til overflaten og danne såkalte varmeflekker under jordskorpen, som i Yellowstone nasjonalpark og under Island. Varmeflekkene presser jordskorpen opp der hvor de oppstår. På den andre siden kan stykker av størknet litosfæreplate synke ned gjennom hele mantelen og ned til kjernen på 2 890 km dybde.