Lucretius eller Lucrets, egentlig Titus Lucretius Carus (født ca. 95 f.Kr., død ca. 55 f.Kr.[1]) var en romersk poet og filosof. Hans eneste kjente verk er det episk-filosofiskeDe Rerum Natura, Om verdensaltet eller Om tingenes natur: verdensaltets tilblivelse, naturfenomenene, menneskets sjel og ånd som dør med legemet, sanseiakttagelsens vesen, samfunnets opprinnelse og kulturens utvikling.
Lucretius skiller seg fra sine samtidige med at han levde så avsondret at ettertiden vet stort sett ingenting om ham annet enn hans posthume dikt. Tradisjonen vil ha det til at hans isolasjon skyldes lettere tilstander av sinnssykdom og at han begikk selvmord. Hans store dikt Om verdensaltet vitner derimot ikke om sinnssykdom, men er tvertimot et viktig og langt læredikt på heksameter, rundt 7400
linjer i alt, som med ekstatisk henførelse forkynner Epikursmaterialistiske lære. Budskapet er at Epikur gir trøst til menneskene og at gudene og døden er ikke noe som man bør frykte.
Lucretius' liv
En sannsynligvis upålitelig kilde til Lucretius’ liv er kirkefaderen og teologen Hieronymus som nevner ham i sin Chronica Eusebii: «Poeten Titus Lucretius er født. Senere ble han drevet til galskap av en kjærlighetsdrikk, og i løpet av den tiden han var sinnssyk hadde han skrevet en rekke bøker som ble senere forgylt av Cicero. Han drepte seg selv da han var 44 år gammel.» I de fleste manuskripter er denne notisen oppført under året 84 f.Kr., men i andre under år 93 eller år 96. Det gir alternative datoer for hans liv og død: 9653, 94-51/50, og 93-50/49.
En annen biografisk notis er funnet i Donatus’ Livet til Vergil. Utsagnet er som følgende: «De første årene av sin liv tilbrakte Vergil i Cremona, rett til antagelse om hans toga virilis som han aksepterte på sin 17. fødselsdag da de to menn holdt konsulatet, akkurat som da han ble født, og det som skjedde at på den nøyaktige samme dagen døde poeten Lucretius.» Denne informasjonen er innholdsmessig selvmotsigende. Vergil ble født i år 70 f.Kr., og han var således 17 år i år 53 f.Kr. Videre, de to konsulater Pompeius og Marcus Crassus sto sammen i år 55 og ikke i 53. Det gir uklar informasjon om Lucretius’ død.
En tredje informasjon er funnet i et brev som Cicero skrev til sin bror Quintus i februar 54 f.Kr.: «Diktene til Lucretius er som du skrev: de fremviser mange glimt av geni, og viser stort mesterskap.» Tilsynelatende hadde både Cicero og hans bror lest Om verdensaltet før februar 54. Imidlertid antyder lesningen av diktet at det ble utgitt uten en siste revisjon, muligens ved forfatterens altfor tidlige død. Om dette er riktig må Lucretius ha vært død ved februar 54. Derfor, om en datoen skal velges fra de nevnt overfor, er år 55 den mest sannsynlig for hans død, og om Hieronymus er korrekt for hans alder (43 år gammel) vil de si at han var født i år 99 eller 98 f.Kr.[2] Det er mange omtrentligheter i denne beviskjeden, og de fleste forskere nøyer seg derfor med å slå fast at han ble født på midten av 90-tallet og døde på 50-tallet.[3] Det står godt til diktets mange hentydninger til den opprivende tilstanden i Romas politiske liv.
Hieronymus hevdet at Cicero «forgyllet» Lucretius' verk må også bli møtt med skepsis. Den uformelle bemerkningen i Ciceros brev til sin bror tyder på en førstegangsleser, og ikke en redaktør. Det kan selvfølgelig argumenteres at Cicero og hans bror hadde blitt gitt tilgang til Lucretius' uutgitte manuskript, og senere, etter at brevet ble skrevet, hadde Cicero tatt på seg oppgaven av å redigere og korrigere verket. Det er dog ikke i henhold til hva vi ellers vet om Cicero og hans karaktertrekk, og det er ingen andre indikasjoner på at han hadde noen personlig forbindelse med Lucretius.
Hva Hieronymus ellers har nevnt om Lucretius i sin opptegnelse er ikke i alminnelighet akseptert som korrekt ettersom:
Den epikureiske filosofi som blir fremmet av Lucretius understreket fornuft og motvirket romantiske tilknytninger.
Det ville ha vært overmåtelig vanskelig for Lucretius å ha skrevet et slikt omfattende poetisk mesterverk om han var sinnssyk det meste av tiden, noe som også bekreftes av Ciceros brev.
Det er sannsynlig at Hieronymus, som en av de tidligste kirkefedre, ville ha ønsket å diskreditere Lucretius' filosofi ettersom den inkluderte en mistro til et annet liv etter døden og i andre guddommer som angikk menneskets velvære. Lucretius' fremmet en fornuftstanke som den kristne Hieronymus måtte tilbakevise. Baktalelsen av Lucretius involverte angrep ad hominem, tilskrivelser av umoral, trolldom og galskap.
Vergil skriver i den andre boken av hans Georgica med åpenbar referanse til Lucretius: «Lykkelig er den som har oppdaget grunnene til alle ting, og som har kastet fra seg all frykt, uunngåelig skjebne, og larmen fra den fortærende underverden». Vergil ville ha vært en særdeles sarkastisk kyniker om han skrev så begeistret om en mann som angivelig hadde tatt sitt eget liv i depresjon.
Om diktets hensikt
Hovedhensikten med verket var å fri menneskets tanker fra overtro og frykt for døden. Diktet oppnår dette ved å fremstille Epikurs’ filosofiske system, som Lucretius fremmer og priser. Lucretius identifiserer overtro med oppfattelsen av at gudene og/eller overnaturlige krefter har skapt vår verden eller griper inn i hvordan verden fungerer.
Frykten for gudene er avvist ved å vise til at hva som griper inn i verden kan bli tilskrevet helt og holdent de regelmessige men hensiktsløse bevegelsene til de minste atomer og agglomerasjonen av atomer i tomrom og ikke på grunn guddommelig innblanding. Frykten for døden er avvist ved å vise til at døden er en spredning av et vesens legemlige tilstand, og er således en ganske enkelt opphørelse av å være-til: døden er verken godt eller ondt for dette vesen. Som kroppen består sjelen av materie som løses opp og forsvinner når man dør. Verdien av livet for et vesen er noe som kun angår det i løpet av dets livsløp. Et belønnende eller straffende dødsrike vil således ikke eksistere. Frykten for døden er projeksjon eller overføring av den skrekk man har opplevd i livet, eller den smerte som kun et levende (intakt) sinnelag kan føle.
Lucretius fremmet også «symmetriargumentet» mot frykten for døden: De mennesker, sier han, som frykter utsikten til en evig ikke-eksistens etter døden skal tenke tilbake på den evige ikke-eksistensen fra før fødselen som de ikke frykter.
Om diktets struktur
Strukturen til Om verdensaltet på seks bøker er delt i to deler. De første tre bøkene skaffer en grunnleggende opptegnelse av væren og intethet, materie og rom, atomer og deres bevegelser, universets uendelighet både i henhold til tid og rom, det regelmessige i formeringen (intet er vidunderlig, alt er i deres rette miljø), alle tings vesen (animus / hensikt, tankenes styring) og ånd (anima / sjel, evnen til å føle) som kroppslige berettigelser, og deres dødelighet ettersom de og deres funksjoner (bevissthet, smerte) avsluttes sammen med deres kropper som oppbevarer dem og som påvirker hverandre gjensidig.
De siste tre bøkene behandler læren om verdensaltets tilblivelse, den menneskelige kulturens utvikling, fra den primitive naturtilstand fram til et kultursamfunn bestående av kunst, diktning og musikk. Det vil si en atomisk og materialistisk forklaring på fenomen som angår menneskelig refleksjon, slik som synsevne og sanser, seksuelt samvær og forplanting, naturlige krefter og landbruk, himmelen og sykdom. Denne utviklingen blir ikke drevet fram av gudene, men av menneskenes egen vilje til fullkommenhet.
Om diktets stil
Lucretius sammenligner sitt verk slik en poet forholder seg til en lege: akkurat slik en lege kan legge honning på kanten av en kopp som inneholder bitter, men helsebringende medisin, slik dekker forfatteren harde filosofiske sannheter i søte vers slik at de går lettere ned. Om verdensaltet viderebringer oppriktig den epikureiske fysisk og psykologi. Lucretius var en av de første epikureere som skrev på latin.
Stilistisk, de fleste forskere tilskriver oppblomstringen av det latinskeheksameter til Vergil. Imidlertid er Om verdensaltet av en ubestridelig betydning for dens andel i å naturalisere greske filosofiske ideer og diskurs i det latinske språket og dets påvirkning på Vergil og senere poeter. Lucretius’ heksameter er meget individualistisk og robust forskjellig fra den polerte urbaniserte lyrikk til Vergil eller Ovid. Hans bruk av heterodyner, klanglikhet, og energisk forkortede latinske former skaper en hard akustikk i mange ører, skjønt det er sannsynligvis alene et inntrykk som blir skapt av kontrasten til senere poeter og en generell fremmedartethet med latinsk poesi deklamert av øvete lesere. John Donne hadde et tilsvarende rykte i engelsk poesi på grunn av hans mektige og tankemettede diskurs. Den vedvarende energi i Lucretius' poesi (selv når den behandler meget kompliserte tekniske eiendommeligheter, som atomenes bevegelser gjennom rom) er praktisk talt uten dens like i latinsk litteratur, med de mulige unntak i deler av Tacitus' Annaler, og kanskje Bok II og IV av Æneiden. De seks bøkene inneholder også mange formalistiske elementer som bevisst gjentatte liner og jevnlige følelsesmessige topper.
Blant de mange poetiske høydepunktene bør noe få nevnes: Introduksjonen til Bok I (en høystemt hyllest til Venus som symbol på det livsoppholdende prinsipp) er uovertruffen, både i dens innledende ekstatiske adresse til livets kraft og gjenfødelse, og i dens feiring av motet og klarsyntheten til Epikur og dens krasse didaktiske polemikk mot overtro (latin «religio») som gir en bro til hoveddidaktikken i diktet. Åpningsseksjonene til de ulike bøkene framhever det nye som Lucretius har satt seg og den takknemlighet som menneskeheten skylder Epikur for å befri den fra ubegrunnet frykt og et tomt, gledesløst og underdanig liv. Og de store sluttbemerkninger til Bok III (om døden og hvorfor den ikke skal fryktes) og Bok IV (om sykdom, spesielt pest) er like så grafisk som noe annet i litteraturen, tilsvarende er også de ulike opptegnelser gjennom diktet av stormer, kamper, branner og oversvømmelser.
Lucretius' omdømme
Cornelius Nepos, i hans Livet til Atticus, nevner Lucretius som en av de største poeter i sin tid.
Ovid, i hans Amores, skriver: «Carmina sublimis tunc sunt peritura Lucreti / exitio terras cum dabit una dies» (versene til den store Lucretius vil fortapes kun den dag som verden selv går til grunne.)
Vitruvius (i hans De Architectura), Quintilian (i hans Institutiones Oratoriae) og Statius (i hans Silvae) viser også stor beundring for Om verdensaltet.
Tekstens utbredelse og senere innflytelse og anvendelse
De rerum natura hadde stor innflytelse på augustanske diktere som Vergil (i Æneiden og Georgica, og i noe mindre grad i Eclogae) og Horats.
Verket mistet sin innflytelse og så godt som gikk i glemmeboken i middelalderen. Men det ble ikke desto mindre bevart og kopiert (laget nye avskrifter av) i klostervesenet. Og de ble under en dokumentjakt i klostrene i Sør.Ruskland «gjenoppdaget» av Poggio Bracciolini[4], og det skulle spille en rolle både for utviklingen av atomismen (Lucretius fikk betydning for Pierre Gassendi) og på den fremvoksende humanismen.
Enda senere skulle senere materialistiske filosofer berope seg på Lucretius. Blant dem var de la Mettrie på midten av 1700-tallet. Denis Diderot satte innledningsvis i sitt verk Zur Interpretation der Natur (1754) et utsagn fra De rerum natura. Den materialistiske Karl Marx, en av grunnleggerne av den marxistiskesosialisme, forfattet i 1841 sitt doktorarbeide over temaet «Differenz der demokritischen und epikureischen Naturphilosophie», og benyttet seg blant annet av Lucretius.
Men også Michel de Montaigne gjorde seg kjent med De rerum natura og siterte kommenterende derfra i sitt verk Essais.
I den postmoderne filosofis erkjennelsesteori kan man finne spor av Lucretius tanker, kanskje særlig i det sentrale begrepet simulacrum.
Latinsk med fremmedspråklige versjoner og kommentarer
Fullstendige utgaver
Titi Lucreti Cari De rerum natura libri sex. Utgitt og oversatt av Cyril Bailey, 3 bind, Clarendon Press, Oxford 1947 (kritiske utgave med englelsk oversettelse og kommentar; mange nyopptrykk)
T. Lucreti Cari De rerum natura libri sex. utg. Conrad Müller, Rohr, Zürich 1975.
T. Lucreti Cari De rerum natura libri sex. utg. Josef Martin, Teubner, Leipzig 1953 (mange nyopptrykk).
Titus Lucretius Carus: Von der Natur. Utgitt og oversatt av Hermann Diels, med innføring og forklaringer av Ernst Günther Schmidt, Artemis & Winkler, München 1993, ISBN 3-7608-1564-2.
Titus Lucretius Carus: Über die Natur der Dinge. Lateinisch und deutsch (= Schriften und Quellen der Alten Welt 32). Utgitt og oversatt av Josef Martin, Akademie-Verlag, Berlin 1972.
Delutfaver og kommentarer
Titus Lucretius Carus: De rerum natura I. P. Michael Brown, Bristol Classical Press, Bristol 1984, ISBN 0-86292-076-0 (med engelsk innledning og kommentar).
Titus Lucretius Carus: Lucretius on atomic motion. A commentary on De rerum natura book two, lines 1–332. utg. Don Paul Fowler, posthum utg. v. Peta Fowler, Oxford: Oxford University Press 2002. ISBN 0-19-924358-1 (Kommentar)
Titus Lucretius Carus: De rerum natura III. Utg. og oversatt av P. Michael Brown, Aris & Phillips, Warminster/Wiltshire 1997, ISBN 0-85668-695-6 (med engelsk oversettelse og kommentar).
Titus Lucretius Carus: De rerum natura. Book III. Utg. Edward J. Kenney, Cambridge University Press, Cambridge 1971, ISBN 0-521-08142-4 (med engelsk oversettelse og kommentar).
Titus Lucretius Carus: De rerum natura IV. Utg. og oversatt av John Godwin, Aris & Phillips, Warminster/Wiltshire 1986, ISBN 0-85668-308-6 (med engelsk oversettelse og kommentar)..
Titus Lucretius Carus: Lucretius on love and sex. A commentary on De rerum natura IV, 1030–1287. Utg. og oversatt av Robert D. Brown, Brill, Leiden 1987, ISBN 90-04-08512-2 (kritisk utgave med engelsk oversettelse og kommentar).
Titus Lucretius Carus: De rerum natura V. Utg. C. D. N. Costa, Oxford University Press, Oxford 1984, ISBN 0-19-814457-1 ((med engelsk kommentar).
Titus Lucretius Carus: De rerum natura VI. Hrsg. und übers. von John Godwin, Aris & Phillips, Warminster/Wiltshire 1991, ISBN 0-85668-500-3 ((med engelsk kommentar).
Konkordans
Manfred Wacht: Concordantia in Lucretium (= Alpha – Omega. Reihe A 122). Olms-Weidmann, Hildesheim, Zürich, New York 1991, ISBN 3-487-09404-5.
Bibliografier
Alexander Dalzell: A Bibliography of Work on Lucretius, 1945–1972. In: The Classical World 66, 1972/1973, s. 389–427 og The Classical World 67, 1973/1974, s. 65–112.
Cosmo Alexander Gordon: A Bibliography of Lucretius (= The Soho Bibliographies 12). Hart-Davis, London 1962 (bare utgivelser og oversettelser).
Petrus H. Schrijvers: «Lucretius (Bibliographie)». i: Lampadion 7, 1966–1968, S. 5–32.
Litteratur
Alison Brown: The Return of Lucretius to Renaissance Florence, in I Tatti Studies in Italian Renaissance History. Harvard University Press, Harvard, Massachusetts, USA 2010 ISBN 978-0-674-05032-7.
Carl Joachim Classen (utg.): Probleme der Lukrezforschung. Olms, Hildesheim/Zürich/New York 1986, ISBN 3-487-07660-8.
Diskin Clay: Lucretius and Epicurus. Cornell University Press, Ithaca/New York 1983, ISBN 0-8014-1559-4.
Donald Reynolds Dudley (utg.): Lucretius. Routledge & Kegan Paul, 2. utgave, London 1967.
Michael Erler: Die hellenistische Philosophie (= Hellmut Flashar (utg.): Grundriss der Geschichte der Philosophie. Die Philosophie der Antike, Bd. 4/1). Schwabe, Basel 1994, s. 381–490, ISBN 3-7965-0930-4 (Übersicht über den Forschungsstand mit umfangreicher Bibliographie).
Baldur Gabriel: Bild und Lehre: Studien zum Lehrgedicht des Lukrez. Frankfurt 1970.
Monica R. Gale (utg.): Lucretius. Oxford University Press, Oxford 2007, ISBN 0-19-926034-6.
James H. Nichols: Epicurean Political Philosophy. The De rerum natura of Lucretius. Cornell University Press, Ithaca/New York 1976, ISBN 0-8014-0993-4.
Petrus H. Schrijvers: Horror ac divina voluptas. Études sur la poétique et la poésie de Lucrèce. Hakkert, Amsterdam 1970, ISBN 90-256-0991-0.
Charles Segal: Lucretius on Death and Anxiety. Poetry and Philosophy in De Rerum Natura. Princeton University Press, Princeton, New Jersey, USA 1990, ISBN 0-691-06826-7.
David West: The Imagery and Poetry of Lucretius. University Press, Edinburgh 1969.
Stephen Greenblatt: The Swerve: How the World Became Modern. Norton, 2011, ISBN 978-0-393-06447-6; deutsch: Die Wende. Wie die Renaissance begann. Siedler Verlag, München 2012, ISBN 978-3-88680-848-9.
Referanser
^Dateringen er satt etter Heggelund, Breitholtz: Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979. Side 69
^Cyril Bailey i «Prolegomena» i hans 3-binds verk med kommentarer til Lucretius' De Rerum Natura (1947), sidene 1-3; og Martin Smith i introduksjonen til Loeb-utgaven av diktet (1992), sidene x-xi
^E.J. Kenney i introduksjonen til hans kommentarer til De Rerum Natura III (1971), side 6; og C. D. N. Costa i innledningen til hans kommentarer til De Rerum Natura V (1984), side ix
