| Johan Scharffenberg | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. nov. 1869[1][2] Moss | ||
| Død | 1. feb. 1965[1][2] (95 år) | ||
| Beskjeftigelse | Psykiater | ||
| Søsken | Herman Fredrik Scharffenberg | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Johan Scharffenberg (født 23. november 1869 i Moss, død 1. februar 1965) var en norsk psykiater. Han var dessuten kriminolog, samfunnsforsker og forfatter, samt medlem av Alkoholkommisjonen og aktiv i avholdsbevegelsen. Scharffenberg forfattet flere fagbøker og en lang rekke tidsskriftartikler i perioden 1898–1958. Han deltok i samfunnsdebatten om et stort antall temaer i sin levetid.
Han ble født i Moss som sønn av en offiser. Hans eldre bror Johannes Scharffenberg (1863-99) arbeidet som maskinist i Kongostaten til sin død.[3] Denne broren skildres av Joseph Conrad i romanen Mørkets hjerte som «Freieslebens maskinist».[4]
Fra 1882 til 1888 var Scharffenberg elev ved Molde latingymnasium og middelskole, hvor han debuterte som skribent i gymnasiastsamfunnets avis. Han gikk ut fra skolen som preseterist og ble medisinstudent ved Rigshospitalet (universitetssykehus i Kristiania), hvor han snart begynte å kjempe for reformer. I 1900 var han lege med amanuensisstilling, bosatt på Mysen hos broren, som var privatpraktiserende lege. Åtte år senere nevnes Scharffenberg med tittelen doctor (i psykiatri).
I 1910 var han innblandet i en privat straffesak mot general Thaulow (president i Norges Røde Kors) og overrettssakfører Julius Fougner.
Scharffenberg var lege ved Botsfengselet i Oslo fra 1919 til 40 og ved Oslo Hospitals asyl i perioden 1922–41. Han var sakkyndig i hundrevis av rettssaker gjennom mer enn en mannsalder. I tillegg var han det meste av livet en flittig samfunnsdebattant. Han skrev først i Romsdals budstikke som syttenåring i 1887. Hans siste kronikk stod i Morgenbladet i september 1964 da han var 94 år.[5]
I 1927 ble han som overlege medlem av en offentlig oppnevnt komité som skulle se nærmere på omstreiferspørsmålet. Han var opptatt av hvorvidt kriminalitet var arvelig, aktiv i samtidens debatt omkring såkalt slektshygiene og tilhenger av steriliseringslovgivning. Scharffenberg var agnostiker og republikaner og langt mer opptatt av enkeltsaker enn partipolitikk. I 1937 meldte han seg inn i Arbeiderpartiet. Han var motstander av partivesen og parlamentarisme og tilhenger av direkte demokrati slik det blir praktisert i Sveits.
Han var motstander av dødsstraff. I mai 1945 da freden kom, var det stor støtte i befolkningen for å gjeninnføre dødsstraff i fredstid. Scharffenberg gikk tidlig mot strømmen, da han skrev i et debattinnlegg i Arbeiderbladet bare to uker etter den tyske kapitulasjon, at «I krig er det en ond nødvendighet å drepe. Men man bør aldri drepe uten nødvendighet. En sådan nødvendighet foreligger ikke nå. Dødsstraffen bunner i gjengjeldelseslæren...Jeg skriver ikke ut fra sentimental medfølelse med landsforrædere og terrorister, men ut fra en fast overbevisning om at ... gjeninnførelse vil være et skritt tilbake mot fortidens barbariske rettspleie.»
Han var videre tilhenger av trykkefrihet, ytringsfrihet, samt kvinners og homofiles rettigheter.
I slutten av 1920-årene var Scharffenberg en sterk pådriver for omfattende tvangssterilisering av omstreifere.[6] For ham var det et mål at «barn ikke skal vokse opp på fantestien», men i ordnede forhold med skolegang.[7]
Han var motstander av alkohol, «denne nervegift som gjør mennesker til dyr», og betraktet alkoholisme som en sykdom. Fondet for Forskning og Folkeopplysning om Edruskap[8] deler ut Scharffenbergprisen til en journalist eller fagperson som har levert rusforebyggende bidrag til norske medier.
Hitlers maktovertakelse fikk ham til å si: «Jeg har mine røtter så dypt festet i tysk kultur, derfor er det så smertelig det som skjer i Tyskland i dag. For Hitler er gal. Han har profetvanvidd, og det blir en ulykke for verden om han får råde.»[9] Scharffenberg var blant de første i Norge som advarte mot nazismen. I en serie på hele 29 kronikker i Arbeiderbladet i 1933 om Tyskland diagnostiserte han Hitler som «paranoid psykopat, profet på grensen til sinnssykdom». Sammen med C.J. Hambro og Mowinckel var han blant de få som engasjerte seg sterkt for jødenes vilkår i Tyskland, og Scharffenberg foreslo i 1936 å ta imot 5.000 jødiske flyktninger, men forslaget ble ikke tatt alvorlig.[10] Under andre verdenskrig ble Scharffenberg ilagt tale- og skriveforbud av den tyske okkupasjonsmakten på grunn av sin aktive motstand mot nasjonalsosialismen i 1940. Året etter ble han avsatt fra sin stilling som overlege ved Oslo Hospital.
Scharffenberg ble utvalgt til å ønske kong Haakon velkommen hjem våren 1945 da krigen var over.[11]
Etter krigen var han en hard kritiker av Osvald-gruppen og dens leder Asbjørn Sunde, som Scharffenberg i kronikker i rikspressen anklaget for likvideringer under andre verdenskrig. Scharffenberg var også en skarp kritiker av Nygaardsvold-regjeringens opptreden under andre verdenskrig og av landssvikoppgjøret etter krigen. Han tok sterk avstand fra behandlingen av tyskerjentene. Han var blant dem i sin samtid som forfektet det synspunktet at Norge kapitulerte i 1940, og ikke var i krig med Nazi-Tyskland, et spørsmål som har vært gjenstand for mye diskusjon, støttet av en del samtidige og senere historikere (bl.a. Hans Fredrik Dahl), men bestridt av andre.
I 1947 foreslo et enstemmig presidentskap i Stortinget ærespensjon til Scharffenberg for hans «høitliggende livsgjerning i Norges tjeneste», men han takket nei fordi han ønsket å føle seg ubundet.[12]
Gjennom hele sitt voksne liv, fra 1895 til sin død i 1965, arbeidet Scharffenberg med en biografi over Herman Major, som skrev Norges første sinnssykelov i 1848, og som planla opprettelsen av Gaustad Asyl, men verket ble aldri fullført.
I en anmeldelse av Espen Søbyes Scharffenberg-biografi fra 2010 skriver Trond Berg Eriksen at Johan Scharffenberg stod for en «prinsippfast, biologisk orientert humanisme slik Aldous Huxley og Bertrand Russell gjorde i det engelskspråklige rommet». Søbye kaller ham en «ensom og viljesterk Ibsen-helt post festum».[13]
(utgitt i Kristiania/Oslo der annet ikke er angitt)
(listen er ikke uttømmende; Scharffenberg skal ha forfattet omkring 1 000 artikler)
Nasjonalbiblioteket i Oslo har dessuten en omfattende samling med avisutklipp av og om Scharffenberg.