| Gaston Paris | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Bruno-Paulin-Gaston Paris 9. aug. 1839[1][2][3][4]  Avenay-Val-d'Or[5] | ||
| Død | 5. mars 1903[3][4][6][7] (63 år) Cannes (Frankrike)[8][5] | ||
| Beskjeftigelse | Filolog, middelalderhistoriker, historiker, professor, litteraturhistoriker, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | École des chartes | ||
| Ektefelle | Marguerite Paris (1891–)[9] | ||
| Far | Paulin Paris | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[10] | ||
| Medlem av | 14 oppføringer
Académie française (1896–1903) (erstatter: Louis Pasteur, erstattet av: Frédéric Masson)[11]
Bayerische Akademie der Wissenschaften Göttingens vitenskapsakademi Académie des inscriptions et belles-lettres (1876–1903) (membre ordinaire)[12] American Academy of Arts and Sciences Det russiske vitenskapsakademi Det prøyssiske vitenskapsakademiet Société de l'histoire de France Société de l'histoire de Paris et de l'Île-de-France Société des anciens textes français Société de Linguistique de Paris Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen Accademia delle Scienze di Torino (1889–)[5] Accademia della Crusca | ||
| Utmerkelser | Pour le Mérite for vitenskap og kunst Offiser av Æreslegionen (1886) Kommandør av Æreslegionen (1895) Ridder av Æreslegionen (1875) Prix Gobert (1866) | ||
Bruno Paulin Gaston Paris (født 9. august 1839 i Avenay, død 5. mars 1903 i Cannes) var en fransk professor i europeisk middelalderlitteratur.
Gjennom sin far, Alexis Paulin Paris (1800–1881), som var professor ved Collège de France, og en pioner innenfor middelalderlitteraturen, lærte Gaston Paris å sette pris på eldre romanske dikt og fortellinger. Med atskillig ballast fra hjemmet underkastet han seg i 1856 studier ved Universitetet i Bonn under Friedrich Christian Diez og så under Ernst Curtius i Güttingen, og deretter ved École nationale des chartes.
Etter å ha undervist i fransk grammatikk ved en privatskole kom han i 1872 til å etterfølge sin far som professor i fransk middelalderlitteratur ved Collège de France. I 1876 ble han medlem av Académie des Inscriptions et Belles-Lettres, og i 1896 av Académie française. Samtidig vant han stor europeisk berømmelse som middeladerforsker.
I sin forskning kom han til å kombinere presisjonsnivået i tysk filologi med filosofisk oppfinnsomhet i fransk vitenskap. Allerede i avhandlingen Vie de Saint-Alexis (1872) viste han vei for fremtidige utgivelser av middelaldertekster ved både å gjengi originalskriftene og deres historiske variasjoner gjennom århundrene. Han ytte store bidrag til verket Histoire littéraire de la France, og utga sammen med Paul Meyer tidsskriftet Romania.
I 1877 ble Gaston Paris invitert til 400-årsjubileet ved Universitetet i Uposala, for å motta en æresdoktortittel. Han la samtidig turen om Kristiania og deltok i Universitetet i Oslos feiring av filosofen Marcus Jacob Monrad. En sterkt rosende artikkel som Gaston Paris hadde skrevet i tidsskriftet Mélusine om fortellemåten i Asbjørnsen og Moes eventyr og i Peter Chr. Asbjørnsens huldreeventyr i særdeleshet, ble i anledning besøket oversatt og publisert i Morgenbladet.
Blant Paris større verker merkes La vie de Saint Alexis (1872), en epokegjørende tekstutgave, samt La littérature française au moyen âge (1888), den første vitenskapelige fremstilling av den gammelfranske litteraturens historie. Her fremlegges teorien om de små leilighetsdiktene, cantilènes, som opprinnelsen til chansons de geste, en teori Joseph Bédier kritiserte, men som senwre vanr bred tilslutning. Gammelfransk litteratur var også emnet for många av Paris' artikler i Histoire littéraire de la France. Verdifulle litteraturhistoriske innledninger finnes videre i de tallrike teksutgaver som Paris alene eller i samarbeid med andre sørget for, som Miracles de Nostre-Dame (8 bind, 1876-83), Évangile de Nicodème (1885), L'Estoire de la guerre sainte (1897). Paris har i samarbeid med andre, blant annet Paul Meyer, grunnlagt vitenskapelige tidskrifter eller skriftserier som Revue critique (1866) og Romania (1872), biografiserien Les grands écrivains français, for hvilket Paris skrevt Villon (1901), samt gjenopprettet det gamle ansette Journal des savants.
Gaston Paris opparbeidet seg et vidt kontaktnett av forskere fra en rekke europeiske land og drev forskning over landegrensene. Ved École des Chartes og College de France skapte han dessuten et livskraftig miljø for studier i middelalderens liv og diktning. Blant hans elever var blant annet Marius Sepet, som forfattet Le Drame chrétien au Moyen Âge (1878) og Origines catholiques du théâtre moderne (1901). I La poésie au Moyen Âge fra 1885 og 1895 tok Gaston Paris opp igjen sitt ungdomsarbeide Histoire poétique de Charlemagne (1865), og diskuterte opprinnelsen til chansons de geste.