Bredo Berntsen | |||
---|---|---|---|
Født | 2. sep. 1877[1][2][3][4]![]() | ||
Død | 25. des. 1957[2][3][4]![]() Oslo | ||
Beskjeftigelse | Arkitekt ![]() | ||
Ektefelle | Bergljot S. Berntsen (1903–) | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Bredo Henrik Berntsen (født 2. september 1877 i Vestre Aker, død 25. desember 1957 i Oslo[5]) var en norsk arkitekt.
Bredo Berntsen mistet tidlig foreldrene; moren Amanda f. Johannessen døde av sykdom, og faren Emil Berntsen døde i en jernbaneulykke ved Halden. Han vokste derfor opp hos morfaren Hans Haugerud. Arkitekt Harald Olsen var hans onkel.[6]
Bredo Berntsen giftet seg med Bergljot Schønheyder (1880-1964), som i likhet med ham selv var utdannet arkitekt ved Den kongelige tegneskole (senere SHKS).[7][8] Ekteparet fikk én datter og tre sønner.[9] En av sønnene var Kaare Berntsen, som startet antikvitetsforretning i Oslo.
Han var elev hos Wilhelm von Hanno fra han var 15 år gammel frem til han begynte ved Den kongelige tegneskole i 1894, hvor han gikk til år 1900.
I lengre perioder var han assistent både hos Herman Major Schirmer og hos onkelen Harald Olsen, og han fulgte Schirmer på hans studiereise i Gudbrandsdalen.[5] Da Harald Olsen fikk i oppdrag å tegne Christiania Glasmagasins bygg ved Stortorget i Kristiania, fikk Bredo Berntsen ansvaret for å tegne byggets lysgård.[10]
I 1900 ble han ansatt ved Stadsarkitektens kontor i Christiania hvor han arbeidet i 15 år. I denne perioden tegnet han i det vesentlige skolebygg.
Berntsen hadde egen praksis fra 1915 og ble en nyskaper innen nyttearkitekturen. Lauritsen og Sørensens Tricotagefabrik i Brinken 30b (i dag Kjølberggata 21) i Oslo er fra 1912–13, her ble det benyttet armert betong i trapper og gulv. Kornsiloen på Vippetangen fra samme periode er utført helt i armert betong. Blant mange oppdrag han hadde var Havnelageret som ble reist 1916–20. Den ble tildelt Betongtavlen posthumt i 1965.[5]
Bredo Henrik Berntsen var svært opptatt av gammelt glass, og bygget opp en omfattende samling av antikke drikkeglass, flasker og annet. I 1938 måtte han imidlertid selge hele samlingen.[11] Sønnen Arnstein Berntsen ga i 1962 ut en bok om samlingen på nesten 700 gjenstander, hovedsakelig fra perioden 1745-1880.[12]