Bolero er ein spansk dans i 3/4-takt som var populær seint på 1700- og tidleg på 1800-talet. Han oppstod frå seguidilla ein gong mellom 1750 og 1772,[2] og blei særs populær i Madrid, La Mancha, Andalusia og Murcia i 1780-åra.[3][4] Bolero blei framført som solo- eller pardans med moderat seint tempo, akkompagnert av gitar og kastanjettar, og med teksta i form som seguidilladikt.
Sebastián Cerezo er rekna som ein av dei fyrste og beste dansarane i sjangeren.[2] Ifølgje Zamácola y Ocerín dansa Cerezo sakte, og hans særmerkte måte å dansa på markerte den definitive overgangen frå seguidilla til bolero (av voleo, jf. vuelo, 'flyging, flukt').[2] Denne opphavleg sakte måten å dansa på blei gjort kjend av dansaren Requejo frå Murcian kring 1800 som respons på den raskare måten å dansa bolero på som då var blitt utbreidd.[2] Dansen gjekk for det meste ut av bruk på midten av 1800-talet, men overlevde i ein akademisk tradisjon kjend som escuela bolera, som påverka utviklinga av moderne flamencodans. Ein av palos (stilane) i flamenco er direkte avleidd frå denne dansen, seguidillas boleras. På 1900-talet gjorde populariteten til flamenco til at escuela bolera nesten heilt forsvann, men han er blitt halden ved live i Sevilla. Sjangeren har også sett spor i verja til mange klassiske komponistar som Maurice Ravel, som skreiv det vidkjende verket Boléro.
På sitt mest populære blei bolero dansa i heile Spania, og blei også framført av spanske dansetruppar utanlands, i lag med andre dansar som cachucha. Over tid skreiv mange klassiske komponistar verk inspirerte av sjangeren:
Frédéric Chopin skreiv Boléro for solo piano (Op. 19) i 1834, men rytmane i stykket minnar meir om polonese. Han var ein nær venn av Pauline Viardot, dottera til den kjende spanske tenoren Manuel García, som hadde introdusert bolero til Paris.
Clara Schumann skreiv Caprice à la Boléro som nummer 2 av sitt 4 Pièces caractéristiques, opus 5, komponert i tida 1834-1836.
Giuseppe Verdi skreiv ein bolero kalla Mercé, Dilette Amiche til operaen sin I vespri siciliani frå 1855.
Charles-Auguste de Bériot skriv ein bolero til konserten sin Scène de ballet (Op. 100), frå 1840-talet, for fiolin og piano (eller orkester), eit av dei best kjende stykka hans.
Julián Arcas skreiv fleire boleroverk for gitar og påverka både boleroforma og gitarspeling innan klassisk musikk«».[5]
Louis James Alfred Lefébure-Wély skreiv Boléro de Concert for orgel i 1865.
Hervé skreiv ein bolero til operetten Chilpéric i 1868, som blei måla av Toulouse-Lautrec.
Léo Delibes skreiv ein bolero i Tableau 2 av Coppélia, 1870.
Camille Saint-Saëns skreiv ein bolero for 2 røyster og orkester, El desdichado, 1871.
Moritz Moszkowski skreiv ein bolero som den siste av sitt fyrste sett av Spanische Tänze (Op. 12), 1876.
César Cui sin Bolero frå 1881 var komponert for solo sopranstemme akkompagnert av orkester eller piano, og gjeven ut med russisk, italiensk og fransk tekst.
Friedrich Baumfelder skreiv Premier Boléro for piano (Op. 317) i 1883.
Claude Debussy skreiv ein bolero i La Soirée dans Grenade, den andre satsen i Estampes, 1903.
Joe Morley skreiv ein bolero for banjo med tittelen «El contrabandista» (ca. 1920).
Maurice Ravel skreiv Boléro (med arbeidstittelen Fandango) som eit ballettverk bestilt av Ida Rubinstein i 1928, men han er blitt kjent som eit konsertstykke. Han har inspirert andre verk som Fumio Hayasaka sitt tema til Rashomon frå 1950.
Richard Aaker Trythall skreiv ein bolero for fire perkusjonistar i 1979. Stykket byggjer på rytmen og strukturen til ein tradisjonell spansk bolero.
John Serry Sr. skreiv African Bolero for trekkspel og fløyte i 1950.
Keith Emerson komponerte Abaddon's Bolero for orkester og synthesizer i 1972.
Ryuichi Sakamoto skreiv Blu i 2014 for piano og orkester. Stykket byrjar med ein pianomelodi som er følgd av ein fire minutt lang bolerodel.
Nokre kunstmusikk-boleroar byggjer i røynda på habanera, ei kubansk tilverking av fransk contredanse som ofte blei burkt i fransk opera og i spansk zarzuela.[6]
↑Stevenson, Robert (October 1971). «El Melopeo Tractado de Musica Theorica y Practica Pedro Cerone». Journal of the American Musicological Society24 (3): 477–485. JSTOR830283. doi:10.2307/830283.